Logg inn:
Det viktigste er å få leke
Margareta Öhman   25.03.15
Lek er barns primære arena for å uttrykke seg selv
Den er viktig for å etablere en god selvfølelse og en følelse av kompetanse og mestring, det vil si en følelse av å kunne ta eget initiativ og ha kontroll. Derfor er det av avgjørende betydning at barn får tid og rom til å leke. Lærerne som omgir barna, har som oppgave å forme et stimulerende lekemiljø sammen med dem og å ta ansvar for at det dannes et positivt lekeklima.
 
Bok: det viktigste er å få leke

Denne teksten er hentet fra boken "Det viktigste er å få leke av Margreta Öhman.


Du kan bestille boken på Barnehagebutikken
 
Å forme et stimulerende lekemiljø handler om å sanksjonere og støtte lek, å ta vare på barns lekeerfaringer og gi dem nytt fantasiskapende stoff å leke ut ifra. Stoffet kan være å fortelle historier, ha folk på besøk og gå på oppdagelsesferd utenfor barnehagen og skolen. Miljø handler også om lærerne selv og hva de tilbyr barna. Hva og hvor kan og får barna leke?
 
Like viktig som å få leke er det å få være med og leke. Å ha ansvaret for lekeklimaet i barnegruppen eller klassen innebærer at læreren observerer barnas samspill med hverandre; hvordan de leker og med hvem, hvordan de skaper lekeverdener og innbyr andre til å delta i dem, og hvordan de selv tar seg inn i andres lekeverden/-univers. Å skape en lekeverden innebærer at barnet alene eller sammen med andre utvikler og utdyper et tema der forskjellige roller utvikles, der lekens innhold drives videre, og der barna gjør transformasjoner og forvandler både gjenstander og handlinger til noe annet enn de er (se videre kapitlet om rollelek). Ut ifra de erfaringene som hele tiden blir oppdatert av observasjonene av barnas lek og interesser, kan læreren hjelpe dem med å skape og opprettholde positive sosiale samspill og et godt lekeklima. Det innebærer også at læreren har fokus på barnas relasjonsarbeid og den sosiale kulturen som barna skaper og praktiserer, og at de hjelper og støtter barn i å leke, utvikle fantasi og tilknytningsstrategier.

Leke og lære

Hva er det som skjer i leken utenom det at barnet uttrykker seg selv? Mange mener at lek er barns arbeid, eller at det er gjennom lek barn utvikles og lærer. Lek og læring er separate fenomener, men så tett sammenvevd at de er umulige å skille i barns liv.
 
Det er fantastisk å få følge et ungt menneskes utvikling. Først kommer utforskningen av den ytre verden – egen kropp og tingene rundt – og så en mer og mer innviklet lek i den indre verden der ting og handlinger kan forvandles og forstås på nye måter.
 
Den svenske «lek-professoren» Birgitta Knutsdotter Olofsson mener at lek er barnas egen pedagogikk som vi voksne har som oppgave å forvalte (2009). Den utvikler initiativrikdom og mot. Barn leker på mange forskjellige måter, de kan like gjerne prøve ut mengder og antall som å utforske livets eksistensielle temaer. Barn ikler seg forskjellige roller fra virkelighetens og fiksjonens verden, og de prøver ut hvordan man kan være sammen.
 
Andre forskere mener at lek og læring er helt atskilte fenomener, men at de kan gjøre seg gjeldende på samme tid – barnet er i leken og lever seg helt inn i den, samtidig som det er aktivt i sin læring og tilegner seg kunnskaper gjennom leken (Lillemyr 2002). Atter andre forskere mener at lek konstruerer mening, og at den derigjennom gir en følelse av mestring, av å være i stand til å håndtere livet i hverdagen. Derfor har ikke lek med kunnskapslæring å gjøre, men med en dypere og dypere forståelse av forbindelser og sammenhenger, som er en annen type kunnskap (Steinsholt 2001).
 
Men spør vi barn om hvorfor de leker, så svarer de at de gjør det fordi det er morsomt. Å leke engasjerer, gir kraft og en følelse av å ha kontroll, makt og kompetanse. Kanskje er lekens primære hensikt å generere ha-det-bra-følelser? Interesse, nysgjerrighet og glede er følelser som skaper motivasjon, og det er motoren i all læring.

Hvor ble det av leken?

Helt siden pedagogen Fröbels dager, i første halvdel av 1800-tallet, har lek vært med som et viktig begrep i de styringsdokumentene som regulerer barnehagens og til en viss grad skolens virksomhet. Men synet på hva lek er, og hvordan man bør forholde seg til den, har variert. Lek har i enkelte perioder vært sett på som barns eget fristed, som man bør la dem få ha i fred, i andre som noe læreren kan utnytte i sin pedagogikk.
 
Barnstugeutredningen (1978) beskrev at barn utvikler sine evner i leken. Leken er barnets måte å lære å kjenne verden på og øve på samspill med andre, og at leken derfor skal være fri fra voksenstyring.
 
Et tiår senere stod det i Mål och riktlinjer (1987) at lek er barnets håndgripelige måte å reflektere over opplevelser på, inntrykk og erfaringer de får i kontakt med omgivelsene. Leken er helt enkelt grunnlaget i barnehagens virksomhet, og læreren skal observere og studere den for å forstå barna. På åttitallet hadde derfor leken en selvsagt og sterk posisjon i skolen.
 
 
Så kom barnehagens første læreplan (Förskolans läroplan 1998), der barns metakognisjon var satt i fokus – altså hvordan barn tenker om sin tenkning. Gjennom reflekterende samtaler om barnas egen forståelse av for eksempel matematiske begreper, tekniske eksperimenter og grunnleggende verdier skulle nå læreren stimulere barns læring.
 
I Förtydligandet av förskolans läroplan (2010) nevnes lek bare i forbigående blant de målene förskolan skal strebe mot. I retningslinjene nevnes den ikke i det hele tatt. Leken tenderer mot å få en mer tilbaketrukket plass i barns barnehage- og skolehverdag når læring og refleksjon blir tillagt større betydning.
 
Den risikerer i praksis å bli noe som barna bare får engasjere seg i når det ikke pågår andre – lærerstyrte – aktiviteter. Johansson og Pramling Samuelsson viser i en studie at lek ikke i det hele tatt har den fremskutte posisjonen som ofte tas for gitt. I stedet er det læring som står i fokus, og leken underordnes den. Hvor ble det av leken?
 
I storsamfunnet har lekens betydning også kommet i bakgrunnen, den må ofte tre tilbake for andre aktiviteter som barn engasjerer seg i, så som å se på tv, spille dataspill og delta i fritidsaktiviteter og idrett som organiseres av voksne.
 
Lek kan betraktes som et kulturelt, sosialt og historisk uttrykk. Da blir det interessant å se på hvordan barn leker i ulike sammenhenger. Barns lek ser annerledes ut i dag enn for tjuefem år siden. Utviklingen har gått fra lek der barn imiterte tydelige voksenroller i bondesamfunnet via late-som-lek med stereotype rollekarakterer i industrisamfunnet til lek med mer fiktive roller i det senmoderne samfunnet.
 
Man kan spørre seg om rolleleken, som ble hyllet som en viktig utviklingsvei til større kognitiv evne, som perspektivtaking og problemløsningsevne, har utspilt sin rolle. Eller leker barn bare på måter som vi har vanskeligheter med å identifisere fordi vi har forutinntatte meninger om hvordan lek skal se ut?
 
Et annet spørsmål om lek er: «Hvor blir det av leken når barna blir eldre – slutter de å leke?» Vi leker hele livet, men leken forandrer seg mens vi utvikler oss (Schiller 1995, Winnicott 1971, Knutsdotter Olofsson 1987, Brocks et al. 2009). Fra å ha blitt iscenesatt i den ytre verden skjer leken mer og mer i den indre verden eller kanaliseres inn i kreative sysler som håndverk eller kunstneriske aktiviteter. Det barnet hengir seg til i leken, endrer form og uttrykk med årene og går over i aktiviteter blant annet innenfor kunst og kultur (Winnicott 1981). Den tydelige rolleleken avtar etter hvert og gir seg mer indirekte uttrykk som for eksempel dagdrømmer. Leken fyller en viktig funksjon, fremfor alt for barn fra tre til seks år (f.eks. Smith 2005). I løpet av disse årene får barn i lek rike og nødvendige muligheter til å øve opp ferdigheter som de senere internaliserer og bruker på andre områder. Eksempler på slike kompetanser er perspektivtaking og intersubjektivitet, det vil si å kunne etablere en noenlunde felles forståelse for et fenomen eller en begivenhet. Det er en utbredt misforståelse at barn slutter tidligere å leke nå enn for noen generasjoner siden. Det kan skyldes at mange lekeforskere har studert barns lek i skolemiljøer, og de er ikke alltid så lekeorientert. Det er også et sterkt utviklingspress i dagens samfunn, og mange barn tvinges til å bli store altfor fort. Barn tyder de signalene som voksne sender ut. Dersom voksne tror at barn slutter å leke ved stadig lavere alder, kan barna svare på disse signalene med å slutte tidlig å leke. Men barn fortsetter å leke lenge, lenge når de får lov til det. I sammenhenger der barn kjenner at leken deres respekteres og ivaretas, kan de fortsette rolleleken langt opp i alder, bygge lekeverdener, konstruere kompliserte handlinger i lange sammenhengende sekvenser og dele dem med hverandre.
 
Når jeg skriver dette, er det VM i fotball i Sør-Afrika. Jeg ser hvordan hele gutteflokken på øya der jeg bor, de er mellom fem og elleve år, farer rundt på fotballbanen, imiterer forskjellige fotballspilleres særegne seiersfakter, iscenesetter driblinger og gule kort med en presisjon og en virkelighetsnærhet som er fascinerende:
 
tenkeboks:
Tenk gjennom ditt eget syn på lek og læring.
 
Reflekter sammen i gruppen over hva som er deres viktigste ansvar for leken.
 
Hvilket ansvar skal lærere ha for barns lek i barnehage og skole, ute og inne, for store og små barn?
 
Er lek barnas siste frie utpost som skal skånes for vokseninnblanding?
 
Er leken så viktig for barns helse og velbefinnende at lærere må verne om og beskytte dens eksistens?
 
Kan leken være et pedagogisk verktøy for lærere i barnehage og skole?
«Jeg var Torres når … sjekk den taklinga mi!»
 
«Jeg var dommeren … ‘Nå blir det gult kort!’»
 
De yngste guttene går snart lei siden de ikke har så mye kunnskap om fotballidolene som de eldre. I stedet morer de seg med å fange frosker i grøfta.
 
«Nå sier vi at det var etter matchen!» sier en av de eldre guttene.
 
«Ja, og da bytter vi trøyer!»
 
Leende bytter de trøyer med hverandre.
 
«Og så skulle vi ut på by’n!!!» «Ja!»
 
«Men først tar vi bølgen!»
 
«Ja.»
 
Etterpå går de på rekke ned mot stranden mens de holder rundt hverandre. Så roper Martin inn til meg:
 
«Farmor, kan vi få saft og boller, vi skal ha fest på stranden!»
 
Voksnes ansvar Hva og hvordan barn leker, avgjør de selv, men at de får mulighet til å leke i barnehagen og skolen, det er lærerens ansvar. Barn trenger mer enn venner for å utvikle leken sin (Olofsson 2003). Det er sammen med en voksen, forelder eller lærer at barn lærer seg rollelek, den vanskeligste og kanskje viktigste leken i livet. Derfor er det en generasjonsplikt å lære barn å leke, å overføre lekens koder til neste generasjon. Lærere bør fungere som engasjerte og aktive ledsagere i barns lek i barnehagen og skolen (Pramling Samuelsson og Asplund Carlsson 2003). Derfor er det maktpåliggende for alle lærere å sette seg inn i all den forutinntatthet som finnes omkring barn og kunnskapssyn, og se hvordan den påvirker ens eget syn på barns lek.
 

Denne artikkelen er åpen for alle

Du kan derfor lese hele artikkelen. Dersom du vil ha tilgang til alle artikler kan du nå prøve Barnehageforum gratis og helt uten forpliktelser i 2 hele uker.
Gå hit for å prøve Barnehageforum gratis


Du er logget inn med gratis profil og kan derfor ikke se innhold som er forbeholdt betalende medlemmer.
For å se alt innhold på Barnehageforum, gå hit for å oppdatere ditt medlemskap.


TILBUD PÅ 6 MND. MEDLEMSKAP, KUN KR. 595,-
Fyll ut skjema nedenfor og få umiddelbar tilgang til alt på Barnehageforum!
Vi har i dag nærmere 3000 bhg og over 7000 aktive brukere.
Barnehage
*Fornavn
*Etternavn
*E-post
*Telefon
Fakturanavn
Fakturareferanse
*Fakturaadresse
*Faktura Postnr
*Faktura Poststed
*Ønsket passord
*Gjenta passord
*Medlemstype
*Antall måneder *
* Du kan velge mellom 3, 6 eller 12 måneder. Du vil bli fakturert for hele perioden i en faktura.

* Mva. kommer i tillegg

Huk av for at du har leste våre avtalevilkår
 
DISKUTER ARTIKKELEN
 
 
Anbefalt
Kjell   30
Appen
Lek for livet
Lek på barnas premisser?
Lek er en rettighet, ikke et instrument for læring
Foreldre for lek
Hvordan inspirere til rollelek?
Her lever rolleleken!
Bilen prioriteres foran barnas lekeareal
Sandkassa: Idyll og maktmisbruk
Sandkassa: Fra ørken til oase
Det viktigste er å få leke – egne lekminner