«Det var Per som gjorde det!»

Vi som jobber i barnehage er privilegerte. Det er ikke mange som får den samme velkomsten som oss når de kommer på jobb. Barna kommer oss løpende i møte og gir klemmer, gode smil, roper navnet vårt og viser med hele seg at de er glade for å se oss. For en start på arbeidsdagen!

 

Vi voksne har et ansvar for at alle barn og foreldre får denne gode følelsen når de kommer i barnehagen, at alle blir sett og tatt vare på. Men hva med de som ikke får denne velkomsten? Hva med de barna som andre skygger unna når de kommer, eller blir omtalt som; ”Han er slem”. Det finnes også barn som har lett for å bli stemplet som ”slem” av andre barn, og dessverre også av noen voksne.

 

Jeg vil fortelle om ”Per”. Per er en gutt som er glad, sprudlende og alltid i farten. Han er med der det skjer, og har lett for å bli ivrig i leken. Dette fører lett til at det blir konflikter i lek med andre barn. Han blir ofte irettesatt av voksne fordi de andre barna kommer gråtende fra leken. Barna skylder på Per når det oppstår konflikter eller noen gråter. ”Det var Per som gjorde det!” Han får til og med skylden når han ikke er i barnehagen. Det går så langt at foreldre til andre barn omtaler Per som slem.

 

Vi må jobbe hardt for at det ikke skal finnes noen som har det som ”Per” i barnegruppen. Barn er egosentriske, og ser ikke alltid sin egen atferd i samspillet. De mener selvfølgelig at de selv har rett, men det er alltid minst to sider i en konflikt. Vi voksne må ta oss tid til å la begge sider komme fram, sette oss ned og spørre de involverte barna om hva som har skjedd. Vi kan ikke anta at vi vet hva som er bakgrunnen for konflikten. Dersom vi tenker at det alltid er ”Per” som er ansvarlig i en konflikt, så bidrar vi voksne til det jeg vil kalle mobbing av barn. De barna som er vitne til at de voksne gang på gang kjefter på Per skjønner fort at han blir et fripass for dem selv. Det er bare å skylde på Per og si; ”Det var Per som gjorde det!” Ingen kommer likevel til å sette spørsmålstegn ved det. Vi voksne må i stedet jobbe for å være i forkant av slike hendelser og bygge opp barnets selvfølelse i stedet for å være med på å bryte den ned. Vi må være bevisst taushetsplikten vår når velmenende foreldre spør oss om det var Per som slo barnet deres, for det har barnet deres fortalt. Da må varsellampene blinke og vi må fortelle foreldrene at vi ikke kan bekrefte hvem det var som slo, men at det stemmer at barnet deres ble slått og at vi har ordnet opp i situasjonen. Vi må verne om de barna som blir omtalt som ”slemme”, og forklare for barna at ingen barn er slemme, men at man av og til gjør dumme ting. Det er viktig at vi bekrefter situasjonen for begge parter uten at vi krenker noen av barnas selvfølelse.

 

Det er også viktig å ha evnen til å kunne sette seg inn i situasjonen til Per sine foreldre. Per er det kjæreste de har, slik alle barn er det for sine foreldre. De kommer i barnehagen og hører gjentatte ganger om dumme ting Per har gjort i løpet av dagen. De får kanskje blikk fra andre foreldre, og utsagn fra andre barn om at ”Per er slem”. Det er viktig at disse foreldrene får vite at barnehagen er på deres side, tar situasjonen på alvor og gjerne vil samarbeide om hvordan de best kan gjøre situasjonen bedre for Per. Vi som jobber med barn må vise vår yrkesstolthet og jobbe for at disse barna skal få en best mulig sosial og personlig utvikling. Alle barn er forskjellige. Vi ønsker ikke at alle barn skal bli like, men alle barn må få muligheten til å lære seg de sosiale spillereglene på en måte som samtidig ivaretar barnets integritet.

 

tidsskriftet barnehagefolk

Dette debattinnlegget er hentet fra Barnehagefolk nr.1/2014. Tema: Omsorg.

Hvis du ikke allerede er abonnent kan du følge denne linken for å tegne et abonnement.

Når det gjelder disse barna som gjør litt ekstra ut av seg, så er det viktig at vi voksne er bevisste på å ta dem ”på fersken” i å gjøre gode ting, og bekrefte de gode sidene til barnet. Vi må behandle alle barn som likeverdige i den forstand at vi må snakke med barna slik vi selv ønsker å bli snakket til. Vi voksne må være gode forbilder for barna. Vi må også tørre å sette grenser og være tydelige overfor barna, for barn trenger trygge og forutsigbare voksne. Dette skaper også trygge barn. Sist men ikke minst, vi må vise ekstra mye omsorg og kjærlighet til de barna som ”fortjener det minst”, for det er de som trenger det mest! Jeg ønsker at alle barn skal oppleve godfølelsen det er å komme inn porten og kjenne at andre blir glade for at nettopp de kommer i barnehagen!