Kompetanseforskjell, ikke hierarkisk forskjell

Jeg er så glad jeg snart er 53. Jeg er så glad for at jeg etter hvert føler meg trygg på min egen kompetanse. Jeg er veldig glad for at jeg vet noe om hva jeg vil og kan, at jeg har tenkt gjennom, og stadig tenker gjennom på nytt hva som er «det viktigste i verden», hva som er mine rotfestede målsetninger og kvaliteter. 

Jeg kjenner at det gir meg autoritet og at jeg ikke trenger å bevise for noen at jeg er verdig min posisjon som pedagogisk leder. Jeg våger å stille meg blank og spørre assistentene mine til råds, uten å føle at jeg taper noe. Jeg lar dem være flinkere enn meg når de er det.  Mange ganger er de faktisk det. For jeg kan noen ting, og de kan gjerne noen andre.  

Det er mer jeg er glad for: At jeg kan tørke bord. At jeg får stable i oppvaskmaskinen. For det er noe ved slike dagligdagse oppgaver som gir meg fred.  Dette er faktisk også viktige sysler å ta seg til innimellom, det kan man godt vise både barn og assistenter, ved ikke som leder å unndra seg slike oppgaver. Og så kan man benytte anledningen til å ta med seg barna av og til, lære dem noe om gleden ved å gjøre nyttige ting sammen.

Jeg tror det er viktig å la assistentene få føle, om de er aldri så ufaglærte, at de har min tillit og respekt, at de arbeider med glede fordi deres kompetanse blir verdsatt.  At vi er likestilte som mennesker og samarbeidspartnere selv om vi kan forskjellige ting. Det gjør meg ikke mindre faglært, mindre dyktig eller mindre verd å respektere. Jeg tror også det er viktig at jeg deler med dem og lar dem lære så mye som mulig av det jeg kan som er verdt noe i arbeidet med barna.

Jeg tror egentlig ikke man behøver å bli over femti år for å skaffe seg denne tryggheten i egen posisjon. Jeg tror det er slik for alle, enten de er assistenter eller førskolelærere, at vi simpelt hen må lære oss å tro på egne tanker og opplevelser. Om du har lært aldri så mye på skolen, må du spørre deg selv hva du tror på, hva du vil og hvor din dypeste glede er som du kan dele med dem du skal arbeide med. Det hjelper! Jeg tror det hjelper oss til å bli rausere og tryggere på å dele vilkår og arbeid med alle, uten å skape hierarkier, uten å tape ansikt eller autoritet.

Jeg må si at jeg godt føler at jeg kan gjøre de samme arbeidsoppgavene som assistentene.  Jeg føler også at det er viktig at jeg gjør nettopp det. Men jeg vet også at de kan ikke dele alle mine.