Logg inn:
Den nødvendige omsorgen
Trond Kristoffersen, førskolelærer   07.01.13
I dagens omorganiserte og effektiviserte barnehage er fang i ferd med å bli en mangelvare. Og tilbudet om et fang er helt nødvendig for de yngste barna.
Jeg er en av disse bortkomne førskolelærerne som tok et skritt til siden etter ti års praksis. I dag jobber jeg med bokutgivelser på barnehagefeltet. Det har nå gått åtte år siden jeg sist jobbet i barnehage. For å vekke gamle ferdigheter og for å oppdage dagens barnehage, har jeg hospitert i en barnehage i Oslo. Jeg har vært på en avdeling med fire voksne og 25 treåringer. Her er en av mine historier.
 

Omsorg på tidligvakt

Jeg møter opp på en litt sen tidligvakt og får se dagen gradvis begynne, etter hvert som treåringene en etter en melder sin ankomst. Noen svinser inn og er straks i gang i favorittkroken, mens andre klamrer seg til mamma eller pappa og trenger tid. Alle de ansatte er på jobb denne dagen, så jeg er rett og slett ekstra bemanning. Jeg setter meg ned på gulvet med noen av guttene og sammen begynner vi en spennende lek med biler. Kaplaklossene blir veisystemer og parkeringsplasser. Jeg må bruke litt tid på å avverge potensielle slag om hvem som eier parkeringsplassene, men det går stort sett greit. Så ser jeg Vilde. Hun står helt stille på gulvet med et uttrykk jeg bare kan beskrive som trist. De andre gangene jeg har sett eller vært sammen med Vilde, har jeg opplevd henne som en glad, pratsom og aktiv treåring. Nå står hun på gulvet og har det ikke så godt. Jeg spør:

«Hei Vilde, er du litt trist i dag?», Hun rister på hodet. Jeg prøver med flere spørsmål: «Er du trøtt? Har du vondt noe sted? Får du ikke være med å leke?» Vilde rister videre på hodet.

Jeg innser at denne tiraden av spørsmål neppe hjelper særlig og strekker ganske enkelt ut armene. Vilde kommer bort, setter seg sidelengs i fanget mitt og legger seg tett inntil meg. Jeg holder rundt henne og kan fortsette min tilstedeværelse i bil- og kaplaleken uten at jeg trenger å reise meg eller forstyrre Vilde som sitter i fanget. Hun sitter slik i fanget mitt i ca tyve minutter før jeg kjenner at hun slipper taket litt. Jeg har holdt armene rundt henne hele tiden, og slipper nå. Vilde setter seg opp og ser seg litt rundt. Etter fem minutter reiser hun seg og går, snur seg og ser på meg. Hun svinser så av sted på jakt etter eventyr og lekekamerater. Vi vekslet ikke et ord i løpet av denne seansen, men jeg er ganske sikker på at vi begge ble klokere både på oss selv og på hverandre.
 

Et fang er et fang

Historien om Vilde er for meg et uttrykk for den nødvendige omsorgen. Det som må være en del av den daglige grunnpakken i samtlige barnehager. Treåringer må faktisk møte denne forståelsen og den fysiske og emosjonelle nærheten hver dag for å kunne delta i hverdagen. De har fått tre år på seg til å utvikle en begynnende selvforståelse og innsikt i eget følelsesliv. De har rukket å knytte sterke bånd til sine foreldre, og sannsynligvis noen andre voksne og barn. De er helt i starten av livet og trenger mye støtte bare for å komme seg velberget og litt klokere gjennom en enkelt dag i barnehagen. Den eneste måten å sikre dette på, og det er virkelig ingen andre måter, er å sørge for at det er nok voksne der og at de innehar den nødvendige kompetansen til å se og forstå treåringenes ulike behov til en hver tid. Det holder faktisk ikke med bare kompetanse eller bare nok voksne.
Og: Et fang er uansett et fang. Du kan ikke omorganisere eller effektivisere deg frem til et fang. Det blir ikke flere fang av å samle barnehager i enheter eller bygge om store fabrikker til barnehager. Og tilbudet om et fang er helt nødvendig for en hver treåring.
 

Når omsorg blir ekstraservice

En annen dag kommer jeg til barnehagen og får et langt blikk fra førskolelæreren på utelekeplassen. Et blikk som forteller meg at her er vi kanskje litt få voksne. Og riktig nok, det er to syke og foreløpig ingen vikar. Klokken er 10:30 og disse to voksne tar seg altså av 24 treåringer. Her er det bare å få skiftet og komme seg ut.

Jeg står ved huskestativet og gir fart til fire treåringer. Rundt meg har jeg ytterligere åtte treåringer. Et par av barna sutrer litt om at de fryser. «Løp om kapp til skuret!», foreslår jeg. To gutter krangler og jeg rekker ikke bort før den ene har slått den andre. Jeg kan bare glemme å få samlet de to og snakket om hva som skjedde, for bak meg ligger det en jente og gråter. «Han slo, han slo!», gråter hun, men jeg har jo ingen anelse om hva som har skjedd og kan bare trøste. På dette tidspunktet har alle huskene mistet fart og barna begynner å kjede seg. «Rakettfart!» roper Simen forventningsfullt. Jeg skal til å få i gang huskene igjen, men nå har de to frysende barna gått fra sutring til gråt. Å fryse er forferdelig ubehagelig, så jeg må finne på noe. Jeg prøver en hurtigoppvarming med litt røff slåsselek, og det hjelper litt, men når leken begynner å bli morsom blir jeg oppmerksom på en gutt som tydeligvis var veldig ferdig med å huske. I et mislykket forsøk på å komme seg ned selv, har han mistet den ene støvelen og henger fast opp ned. Jeg får reddet ham, tar raskt på støvelen, strikken over, og hører Simen, fortsatt med et forventningsfullt smil: «Rakettfart!». På vei bort til «oppskytningsrampen», kommer det en gutt med søkkvåte vanter, iskalde hender og tårer på begge kinn. Nok en hurtigoppvarming, men hendene er så kalde at det gjør vondt å varme dem opp. Neglsprett og stikking i huden. Jeg tar meg god tid og forteller at jeg også har opplevd det samme og at jeg vet det gjør veldig vondt, men at det på ingen måte er farlig, og at det snart går over. Etter ca fem minutter er det over og han løper av sted, dog fortsatt med våte vanter.

«Raaaakeeeeetttfart!» Jeg snur meg og ser på en smilende, forventningsfull Simen. «Nå er det nok, den gutten skal ha rakettfart!», tenker jeg, og baner meg forbi barn uten lue, barn med en støvel, barn som krangler og barn som er uvirksomme. Så får omsider Simen rakettfart. Han jubler og roper at han kan se månen. Jeg puster ut, ser meg rundt og tenker at dette er en pedagogisk slagmark. Pedagogikken er på retrett. Vi voksne som er i barnehagen er rett og slett sjanseløse. Det er for mange treåringer og for få voksne. Vi er for få hender og for få fang, og da hjelper det faktisk ikke at hodene våre er kloke. Fire voksne på 25 treåringer er helt på grensen, det burde være minstekravet. Men det er det jo ikke. Fire voksne på 25 treåringer er bonusdagene, når ingen er syke eller på møter. Ofte er de tre eller to.

Etter denne dagen er jeg rett og slett trist. Det jeg har vært med på i dag har ingenting med pedagogikk, læring, kvalitet eller omsorg å gjøre. Jeg har oppbevart barn i den tiden foreldrene deres har vært på jobb. Holdt dem innenfor gjerdet. Jeg kjenner at jeg ikke vil være med på dette, at jeg neppe hadde holdt lenge som pedagogisk leder med sånne rammer. Men jeg vil verken forlate den synkende skuten eller gå ned med den. Jeg bestemmer meg for to ting:

For det første skal jeg skrive innlegg, diskutere og engasjere meg. Jeg skal gi min tanke og mening en hørbar stemme.

For det andre skal jeg neste høst gi min stemme til det partiet jeg mener har en forsvarlig barnehagepolitikk. Punktum. Mye er viktig ved valget, men denne gangen skal barnehagebarna få min stemme.
Denne artikkelen er åpen for alle!


Dersom du ønsker tilgang til alle artiklene på barnehageforum.no har vi tilbud på medlemskap.
TILBUD PÅ 6 MND. MEDLEMSKAP, KUN KR. 595,-
Fyll ut skjema nedenfor og få umiddelbar tilgang til alt på Barnehageforum!
Vi har i dag nærmere 3000 bhg og over 7000 aktive brukere.
Barnehage
*Fornavn
*Etternavn
*E-post
*Telefon
Fakturanavn
Fakturareferanse
*Fakturaadresse
*Faktura Postnr
*Faktura Poststed
*Ønsket passord
*Gjenta passord
*Medlemstype
*Antall måneder *
* Du kan velge mellom 3, 6 eller 12 måneder. Du vil bli fakturert for hele perioden i en faktura.

* Mva. kommer i tillegg

Huk av for at du har leste våre avtalevilkår
 
DISKUTER ARTIKKELEN
Trist lesing, men så bra at Trond Kristoffersen engasjerer seg! Hvis mange nok førskolelærere og øvrige ansatte i barnehagen tør å fortelle hvordan hverdagen i barnehagen egentlig er, der den ikke er god, så ville kanskje flere foreldre engasjert seg i saken? Slik at politikerne bevilger det som skal til? Foreldrene har mer makt enn de bruker i dag, tror jeg. (valgstemmer og arbeidskraft).
 
Jeg er litt usikker på hvilket parti skribenten sikter til når det gjelder å gi sin stemme til det partiet han mener har en forsvarlig barnehagepolitikk. Mener han SV eller Ap? De har et stort ansvar mtp at de siste åra har råkjørt på for å sikre alle en barnehageplass på bekostning av god oppdekning av kvalifisert personale. Er det de minste de har hatt i tankene eller er det først og fremst ønske om foreldrenes arbeidskraft? Det er ikke 1-åringene som trenger barnehagen, det er arbeidslivet. Jeg ser nok også for meg at de mer "blå" partiene liker ord som: "Effektivisering i bemanningsantall" og  "stordriftsfordeler" og da forsvinner nok fort et fang å sitte på. Men de prøver ihvertfall å tilby et alternativ til de foreldrene som ønsker å gi sine minste små omsorg og tid fremfor å levere de i en evt. underbemannet barnehage.
 
Jeg har stor tro på barnehage, men med rett mengde til rett alder. En barnehage kan aldri erstatte det foreldrene kan gi (ved et normalt fungerende hjem). Øk kontantstøtten for de minste barna, sats på flere sosiale og stimulerende møteplasser for foreldre og barn (gjerne med krav om oppmøte noen ganger i uka for å motta kontantstøtte). Øk så innsatsen for de større barna i barnehagen, bruk de høyt tiltrengte pedagogiske personale på dem.
 
 Myndighetene vil nok være svært interessert i å tilby god kvalitet i barnehagen, hvis det er det som skal til for å "lokke" foreldrene tilbake til arbeidslivet. God tid mellom forelder og barn de første åra er samfunnstjenlig og samfunnsøkonomisk (slitesterke nære relasjoner som skal holde en hel oppvekst og etter det og)  - det samme er god kvalitet i barnehagene når det er tid for barnet å innta den arenaen. "Reperasjonsarbeid" for barn og unge som ikke har fått den oppveksten de burde koster allerede samfunnet vårt altfor mye, både mtp menneskelig nød og økonomisk.  

08.01.13
Jeg også veldig interessert i å vite hvilke parti som egentlig tar best vare på barna våre. Det pedagogiske innholdet er ihvertfall ikke viktigere enn trygghet, å bli sett, kjærlig omsorg og sikkerhet for meg som mor. Jeg vil jo helst at de som jobber i barnehage skal "elske" barnet mitt og gi det trygghet og omsorg. Det er bare ikke praktisk mulig med for mange barn pr.voksen og man vil miste mange ressurser i de norske barnehagene fordi folk blir utbrente, slitne, sure og klagete. Fordi det å kjenne at man aldri strekker til er uutholdelig for alle mennesker. Denne artikkelen skremmer meg skikkelig og jeg tror det er en sannhet mange steder dessverre. Så hva skal jeg stemme ved neste valg?

08.01.13

Anbefalt
Kjell   30
Appen
RELATERTE ARTIKLER
Velkommen til barnehagen
Tid for nye foreldre
Jeg leser en bok
Når debatten blir personlig - et tankespinn om å våge å mene noe
En samtale