På vei ut på kjøkkenet for å sette matpakken i kjøleskapet, ser jeg en knøttliten håndskrevet lapp på veggen: «De som ikke sitter rolig ved matbordet, må sitte på gangen». I en litt rask morgenhverdag, rekker jeg ikke å spørre de voksne hva dette egentlig gjelder.

Datteren vår, som da var tre og et halvt år, er en høyst normalt aktiv og glad jente. Samme ettermiddag spør jeg henne om hva dette med gangen er: «De som ikke klarer å sitte stille når vi spiser, må sitte på gangen,» svarer hun. «Har du sittet på gangen?» «Jada,» svarer hun uanfektet. Litt bestyrtet over denne informasjonen snakker jeg med en annen mamma i barnehagen som spør sin datter – hun får samme svar.

Neste dag spør jeg den ene assistenten, på en litt forsiktig måte, om hva dette er. Hun svarer: «De sitter ikke lenge, altså, de som er tre år, sitter bare i tre minutter, de som er fire sitter i fire minutter osv.» Etter å ha sett diverse engelske og amerikanske TV-nanny’er gjennomføre lignende former for time-out, blir jeg lett overrasket over at dette brukes i en norsk barnehage – med en utdannet førskolelærer som pedagogisk leder på avdelingen. Jeg ber om et møte med den pedagogiske lederen.
Det tar ikke lang tid før jeg får et møte, og selv om jeg er ganske sikker på hva jeg mener om denne saken, føles det ikke uproblematisk å ta opp slikt med de som passer barna mine hele dagen. Det er absolutt ingen grunn til at jeg skal føle det på den måten – barnehagepersonalet er alltid imøtekommende og lette å få i tale. Jeg er dessuten selv i «bransjen», og vet at jeg er åpen for tilbakemeldinger fra foreldre. Likevel – min reaksjon på at treåringer blir sendt på gangen er såpass sterk at det er vanskelig å holde roen.

Ydmykelse

Barnehagens utforming er slik at rommet barna spiser i er åpent ut til gangen. Dermed blir den som er sendt på gangen sittende og se på de andre – ekskludert fra fellesskapet, til spott og spe.  Kanskje fungerer det også som en advarsel til de av barna som måtte vurdere å ikke sitte i ro på stolen sin. For meg gir dette assosiasjoner til skammekrok og gapestokk – med en hensikt om ydmykelse som straff. Og er det noe jeg ikke ønsker at min datter skal utsettes for, er det ydmykelse. Særlig ikke fra de voksne i barnehagen som skal gi barna trygghet.

Jeg mobiliserer det jeg har av ro og godvilje, men er likevel svett og anspent når jeg kommer til møtet. Jeg vil jo på ingen måte være en vanskelig forelder, og virke negativ og for kritisk. Samtidig som det nettopp er det jeg er i denne saken. Jeg mener avdelingen gjør feil, og at jeg har rett. Jeg er ikke åpen for kompromisser. Avdelingslederen har funnet fram kaffe og tonen høres lett ut til vi har fått satt oss i sofaen. Jeg forteller veldig tydelig hva det gjelder og hvordan jeg stiller meg til det, og spør hva som skal til for å bli sendt på gangen. Jeg får vite at datteren min er blitt sendt på gangen fordi hun ikke klarer å sitte stille på stolen sin, men hele tiden snur seg rundt. Jenta sitter ved bordet med ryggen til rommet og det andre spisebordet, og det forventes av henne at hun sitter stille og ser ut av vinduet rett fram til alle har spist opp maten sin. Hun er tre og et halvt år! Og sitter med ryggen til det som skjer og straffes for at hun gjerne vil ha det med seg!

Det er fint å lære bordskikk, men det må være innenfor rammer det er mulig for barna å kunne følge opp. Jeg får også vite at datteren min har reagert med sinne når hun har måttet gå fra bordet på denne måten. Heldigvis. Men andre har blitt lei seg. Og da har jo virkelig straffen fungert som den skal – ydmykende.

Medbestemmelse?

Videre forteller avdelingsleder at de har en litt vanskelig gruppe med mye uro og at rommet er dårlig egnet. Jeg svarer, sikkert ikke helt rolig, at barna ikke kan staffes for at rommet ikke fungerer som det skal – da må man finne andre løsninger på spisesituasjonen. Avdelingsleder er heldigvis like rolig, men har fortsatt behov for å rettferdiggjøre den løsningen de har kommet fram til og refererer til barnas medbestemmelsesrett i barnhagen. Det er nemlig barna som har bestemt at de som ikke kan sitte rolig, skal sitte på gangen. Jeg lurer på hva i alle dager dette har med medbestemmelsesrett å gjøre – mitt barn har ingen begreper om hva det vil si å sitte på gangen – time-out brukes ikke hjemme hos oss. Hun har altså ingen forutsetninger for å kunne ta en slik avgjørelse, verken ut fra innholdet i straffen eller til å kunne forstå rekkevidden av denne type straff, og jeg synes jeg hører spørsmålet bli stilt i en samlingsstund: «Hvis dere ikke kan sitte stille når vi spiser, hvor skal dere sitte da?» At treåringer får «være med på» å utforme straffeutmålingen, har for meg absolutt ingenting med demokrati å gjøre. 

Jeg avslutter med å si: «Jeg ønsker ikke at min datter skal sendes på gangen.» Men det jeg egentlig mener er at jeg ikke ønsker at barnehagen datteren min går i, skal ha slike straffer og et så unyansert syn på tiltak for å skape ro. Avdelingslederen hører på meg, legger seg ikke flat, men sier han skal ta dette opp med de andre på avdelingen. Datteren min skal ikke sendes på gangen i mellomtiden, sier han. Jeg kjenner at det ikke akkurat er det jeg ønsker – ingen spesialbehandling av henne, men et systemskifte. Men samtidig føler meg hørt og får inntrykk av at dette er et perspektiv de ikke har tenkt på. At de rett og slett egentlig ikke har tenkt så nøye gjennom tiltaket.

Det går ikke mange dagene før jeg får beskjed om at ordningen er fjernet. Forholdet til avdelingsleder er fortsatt ok, selv om man som forelder får et veldig stort behov for å glatte over og late som om ingenting har skjedd. Det føles som det har skjedd en slags forrykkelse i balansen fordi jeg, som tross alt er ufaglært i barnehagepedagogikk, har kritisert deres faglige utøvelse. Som forelder er jeg sårbar og kjenner på slike forrykkelser. Hadde jeg sittet på den andre siden, som pedagogen, hadde jeg antagelig ikke følt det på den måten – da er jeg jo på jobb. Men som forelder gjelder dette livet.