Logg inn:
Fra magefølelse til bekymringsmelding
John Roald Pettersen   10.04.12
Hvordan arbeider barnehageansatte med barn de er bekymret for?
Hva er det som vekker bekymring, og hvilke tiltak gjennomfører barnehagene når de er bekymret for et barn?

Svært mange barnehager opplever før eller siden at enkeltbarn vekker bekymring hos de ansatte. Men barnevernet opplever fortsatt at de får relativt få bekymringsmeldinger fra barnehagene. Hva er det egentlig som skjer i prosessen fra en dårlig magefølelse til en eventuell bekymringsmelding? Hvordan tenker og handler barnehageansatte når de arbeider med barn som bekymrer dem?

Elisabeth Walsøe Lehn, selv førskolelærer med erfaring både som styrer og barnehageeier, syntes dette var spørsmål som trengte svar. I 2009 leverte hun en masteroppgave i spesialpedagogikk ved NTNU med tittelen Dårlig magefølelse: grunnlag for bekymringsmelding? – sentrale mønstre i barnehagansattes arbeid med barn som bekymrer. Ved hjelp av en kvalitativ intervjuundersøkelse prøvde hun å finne svare på følgende hovedspørsmål: Hva legger barnehageansatte i begrepet dårlig magefølelse? Hvilke faktorer vekker bekymring? Hvilke tiltak gjennomfører barnehageansatte når de er bekymret for et barn?

Kortversjonen av konklusjonene mine er for det første at barnehagene har en usikkerhet på hva som er alvorlig nok. Ansatte blir rettmessig bekymret for barn, men er ofte usikre på om de skal sende en bekymringsmelding eller ikke. Barnehageansatte kan også arbeide mer systematisk og målrettet underveis i bekymringsprosessen, slik at den dagen de velger å sende en bekymringsmelding, har de dokumentasjon på sin bekymring. I den sammenheng kan det også nevnes at det å komme i god dialog med foreldrene så tidlig som mulig, alltid vil være en fordel – såfremt det ikke er mistanke om seksuelle overgrep og så alvorlig vold at det er fare for liv og helse.  

I tillegg fant Lehn at begrepet ”til barnets beste” kan gi et forstyrrende fokus. Barnehageansatte kan i mange tilfeller være redde for at en melding kan gjøre situasjonene for barnet verre, og lar derfor være å gjøre det. Hun konkluderte også med at det er behov for et tettere samarbeid mellom barnehager og barnevernet.

Bekymring
Opplevelsen av dårlig magefølelse er de første signalene barnehageansatte får på at de bør være ekstra oppmerksomme på et barn eller en familie. Ansatte beskriver magefølelse som en individuell fysisk reaksjon og en følelse av at ”noe ikke stemmer”, uten å vite hva det er. Noen barnehageansatte mestrer raskt å sette ord på denne magefølelsen, særlig hvis de har tidligere erfaringer med dette. 

Andre har større utfordringer med å sette ord på denne følelsen, og dermed vanskeligere for å snakke med kollegene om det. Dersom denne følelsen ikke blir definert og gjort tilgjengelig for kollegenes tolkning, kan det forsinke det videre systematiske arbeidet, sier Lehn.

Barnehagepersonalet som Lehn har intervjuet, peker på flere faktorer som gjør at de blir bekymret. Det kan være barn som endrer atferd, som har forsinket utvikling, som har synlige tegn på vold eller overgrep, eller som ikke får dekket sine primære behov.

Men også kvalitetens på foreldres foreldrefunksjoner kan bekymre, som samspill med barnet, evne til å se barnet, evne til å samarbeide med personalet om barnet, eller foreldre med rusproblemer, psykiske lidelser og lignende. 

Hva påvirker barnehagens arbeid?
Når en bekymring er vekket hos de barnehageansatte, settes det inn tiltak. Hvilke tiltak, og hvordan ansatte arbeider med barnet de er bekymret for, avhenger av flere faktorer.

Kunnskap og erfaring er noen av de viktigste faktorene, og her handler det både om teoretisk kunnskap, taus kunnskap og praksiskunnskap. Mine funn viser at tidligere positive erfaringer med lignende situasjoner bidrar til å gjøre barnehageansatte mer trygge og sikre på sine beslutninger, og positive erfaringer bidrar også til å styrke ansatte og gi dem trygghet i det følelsesmessige utfordrende arbeidet.

Tidligere erfaringer med samarbeid med barnevernstjenesten avhenger i stor grad av om samarbeidet blir opplevd som positivt eller negativt. Et samarbeid basert på gjensidig respekt for hverandres kunnskap, gir barnehageansatte trygghet. Når ansatte får tilbakemelding om at bekymringen var reell, påvirker det tryggheten til å sende bekymringsmelding flere ganger, selv om saken blir henlagt.

Tydelig styrer
Styreren har en sentral rolle, viste Lehns undersøkelse. Både ved å sørge for utvikling av kunnskap som bidrar til økt trygghet til å arbeide med barn som bekymrer, og ved å ta ansvar for koordinering. Styreren kan være avgjørende for om arbeidet blir ivaretatt profesjonelt og at beslutninger tas på riktig tidspunkt.

Styreren er den endelige beslutningstaker som påtar seg ansvar, og dette skaper igjen trygghet og tydelige rolleavklaringer for resten av de ansatte. En styrer som fungerer som mentor og veileder for de ansatte som arbeider direkte med barn som bekymrer, skaper i tillegg ringvirkninger av trygghet som de ansatte har behov for når de arbeider, sier Lehn.

En styrer som derimot ikke framtrer tydelig, vil bære preg av usikkerhet og mangel på forutsigbarhet. Styrerens usikkerhet kan forplante seg til andre ansatte, og overlevelsesstrategier kan lett bli framtredende. Ved å ha lite målrettede planer kan også ansatte ha problemer med å dokumentere sine observasjoner og analysere i etterkant.

Små steder
Også geografi og befolkningstetthet kan påvirke arbeidet med barn som bekymrer. Barnehageansatte som arbeider på små steder ser ut til å ha flere utfordringer en de som jobbet i by, men Lehn understreker at det ikke er grunnlag for å konkludere med at alle barnehageansatte på små steder møter de samme problemene.

De som jobber på små steder kan imidlertid møte hindringer i forbindelse med anonymitet og taushetsplikt, mangel på store nok fagmiljø og personlige belastninger. Det ser ut til at de som jobber på små steder har behov for solide bevis på omsorgssvikt for å våge å melde, både for sin egen del og av hensyn til omdømmet til barnets foreldre. Ansatte kan for eksempel bekymre seg for hvilke negative konsekvenser en bekymringsmelding vil kunne få for sin enslige nabos håpløse situasjon, og kan dermed bli handlingslammet, sier Lehn.

Fire faser
Prosessen fra det oppstår en magefølelse og fram til beslutning og handling, deler Lehn inn i fire faser. Den første er fasen hvor man går fra individuell til kollektiv dårlig magefølelse, der det å sette ord på følelsen er sentralt. Den andre fasen er der hvor man går fra kollektiv dårlig magefølelse til konkret bekymring.

Ved ”åpenbarbekymring” knyttes dette ofte direkte til omsorgssvikt, og de ansatte er som regel rimelig trygge på at barnets omsorgssituasjon ikke er god nok. En ”gråsonebekymring” tar lengre tid å definere, fordi de ansatte trenger tid til å samle flere opplysninger og vurdere om opplysningene de har, danner et mønster over tid.

I tredje fase, ”fra bekymring til avklaring”, setter de ansatte inn tiltak som observasjon, kartlegging og foreldresamtaler, og de som har erfaring med lignende saker gjør dette systematisk og målrettet. De som har mindre erfaring arbeider gjerne mindre systematisk, bruker ikke handlingsplan og fradriftsplan, og bruker derfor lang tid på å samle nødvendig informasjon.
I fjerde fase tas det beslutninger om hvor alvorlig bekymringen er og hvordan den skal håndteres videre. Barnehagene velger mellom fire løsninger; avslutning av bekymringen, henvisning til PPT, bekymringsmelding til barnevernet eller å fortsette med interne tiltak og videre kartlegging.
Utfordringer
Et systematisk arbeid med detaljerte observasjoner er helt nødvendig for at prosessen skal få et godt forløp, mener Lehn. Skriftliggjøring og loggføring bør være en selvfølgelig del av denne fasen. 

I tillegg er det nødvendig at de ansatte arbeider med sin personlige kompetanse, at de øver seg på å gå fra privat til profesjonell. Dersom du ser filmen "Sinnamann" og blir helt satt ut av den, er du altfor følelsesmessig påvirket til å framstå profesjonell. Dette gagner ikke barnets beste.

Lehns undersøkelse viser også at samarbeidet mellom barnehagen og barnevernet ikke er optimalt slik det er i dag, selv om det finnes mange eksempler på godt samarbeid. Det ligger særlig en utfordring i at noen barnehager har opplevd at barnevernstjenesten har henlagt saker der barnehagen har vært overbevist om at noe var galt. I neste tilfelle der et barn har liknende tegn og symptomer, vegrer de seg for å melde bekymringen.

De ansatte blir bekymret for bekymringen, og lar kanskje være å gjøre noe i frykt for at dette bare skal gjøre situasjonen verre for barnet. Dette er alvorlig, og er en utfordring som det er viktig at barnehagene og barnevernet diskuterer seg i mellom, sier Elisabeth Walsøe Lehn.


Denne artikkelen er åpen for alle

Du kan derfor lese hele artikkelen. Dersom du vil ha tilgang til alle artikler har vi nå en kampanje på 6 måneders medlemskap. Se nedenfor.
TILBUD PÅ 6 MND. MEDLEMSKAP, KUN KR. 595,-
Fyll ut skjema nedenfor og få umiddelbar tilgang til alt på Barnehageforum!
Vi har i dag nærmere 3000 bhg og over 7000 aktive brukere.
Barnehage
*Fornavn
*Etternavn
*E-post
*Telefon
Fakturanavn
Fakturareferanse
*Fakturaadresse
*Faktura Postnr
*Faktura Poststed
*Ønsket passord
*Gjenta passord
*Medlemstype
*Antall måneder *
* Du kan velge mellom 3, 6 eller 12 måneder. Du vil bli fakturert for hele perioden i en faktura.

* Mva. kommer i tillegg

Huk av for at du har leste våre avtalevilkår
 
DISKUTER ARTIKKELEN
 
 
Anbefalt
Kjell   30
Appen
Kommentar:
Elisabeth Walsøe Lehns master kan lastes ned som PDF her.