Vi må tørre å spørre hvor skillet går mellom å være begeistret over andres arbeid og å gå i takt.

22. juli i år ble barnehagens samfunnsmandat – å oppdra barn til aktiv deltakelse i et demokratisk samfunn – igjen aktualisert. I dagene og ukene som fulgte var ikke lengre ord som demokrati, åpenhet, solidaritet og inkludering for store til å ta i sin munn. Det ble ropt at folks svar på terrorangrepet ville bli økt valgdeltakelse, at vi ville slutte opp om demokratiet. Men valgdeltakelsen ble skuffende lav. Over en tredjedel av oss valgte ikke å benytte seg av sin rett til å stemme, og valgforskerne sto måpende igjen. Hvorfor er dette relevant for barnehagefolk? Fordi det er en mulighet til å stille spørsmål ved hvordan det er mulig å oppdra barn til aktiv deltakelse i et demokratisk samfunn.

I tiden etter valget florerte teoriene om hvorfor valgdeltakelsen også i år var sedvanlig lav. Hvordan kunne det ha seg at ikke engang det største angrepet på samfunnet vårt siden andre verdenskrig var nok til å mobilisere og få oss alle til stemmeurnene? Kanskje har vi det for godt, foreslo noen. Kanskje hadde valgkampen blitt for tannløs, mente andre. Kanskje hadde de såkalte sofavelgerne gått til stemmelokalene, mens de som mente terroristen muligens hadde et poeng ble hjemme. Kanskje oppleves valgdeltakelse som en lite effektiv måte å få gjennomslag for meningene sine på. Kanskje. Men dersom valg har liten oppslutning så forvitrer etter hvert demokratiets grunnlag. Og selv om det nok er mange små og store utfordringer ved demokrati som styringsform, så har vi vel ikke egentlig et særlig godt alternativ?

Nå er ikke arbeid med danning til demokratisk deltakelse så nytt i barnehagesammenheng lengre. Å ivareta barns initiativ og perspektiver en del av en lang tradisjon, men de siste årene har vi sett at flere og flere barnehager har satset spesielt på dette, særlig i forbindelse med at medvirknings- og danningsbegrepet kom inn i barnehageloven. I tillegg har mange norske barnehager har latt seg inspirere av Reggio Emilia de siste par tiårene. Og det er nettopp impulsene fra Reggio Emilia vi har valgt å se nærmere på i denne utgaven av Barnehagefolk.

I årene etter andre verdenskrig følte mange behov for å hindre at noe lignende kunne skje igjen, og i norditalienske Reggio Emilia resulterte dette i at man satset tungt på barnehager. Håpet var at en gjennom å satse på barnehager, og en ny form for barnehagepedagogikk, kunne oppdra mennesker som ikke ville gå i takt – som ville inngå i kritisk meningsdanning og skape egne teorier. Utdanning skulle rett og slett ikke handle om å kopiere andres ideer, kunnskaper og meninger. Dette er tanker som har funnet gjenklang i mangt et barnehagehjerte rundt om i verden, og Reggio Emilia er ikke lengre kun et område i Italia og en pedagogisk filosofi – det har blitt en industri. En industri hvor store beløp er i omløp. Det er derfor på høy tid at vi tar et skritt tilbake, gnir oss i øynene og ser på inspirasjonen med et kritisk blikk. Vi må tørre å spørre hvor skillet går mellom å være begeistret over andres arbeid og å gå i takt. I dette temanummeret er det rom for både begeistring og kritikk. For selv om det er viktig å ikke være så blindt begeistret at vi ikke evner å se på pedagogiske ideer med et kritisk blikk, så tror jeg det er vel så viktig å ikke bli så kritisk at vi ikke evner å la oss begeistre.

Til slutt: Forrige nummers Sak i fokus handlet om rammeplanutvalgets arbeid med å forme den nye førskolelærerutdanninga. Utvalget har nå levert sitt forslag til forskrift, og det kan leses på deres nettsider (www.hihm.no/Prosjektsider/Rammeflu). Der kan du også lese utvalgets begrunnelse for at de mener tittelen på utdanningen bør endres til barnehagelærerutdanning. Dersom forslaget vedtas, betyr det at vi en gang utpå vårparten går fra å være førskolelærere til å bli barnehagelærere.

Diskusjonen om yrkestittel har fulgt profesjonen vår siden dens opprinnelse, og det er i stor grad en debatt om identitet. Den nye yrkestittelen tydeliggjør at det er barn i barnehage vi har særlig kunnskap om. Samtidig beholdes nærheten til de andre lærerutdanningene, og barnehagen plasseres som ledd i utdanningsløpet. Det ser ut som det er tid for å legge til side diskusjonen om yrkestittel nå. Men debatten om hva barnehagen er og bør være, fortsetter.