Brennautvalget leverte nylig sin innstilling til Kunnskapsdepartementet i form av en NOU.
Brennautvalget leverte nylig sin innstilling til Kunnskapsdepartementet i form av en NOU. Som førskolelærer reagerer jeg på den økende viljen til målstyring som kommer frem gjennom utvalgets anbefalinger.
Jeg vil gjerne gi utvalget honnør for sine visjonære anbefalinger knyttet til å styrke kompetansenivået i barnehagene. Disse anbefalingene dreier seg både om kraftig lønnsløft, varig videreutdanning, økt pedagogtetthet og lengre utdanningsløp, for å nevne noe. Dessverre falmer disse foreslåtte tiltakene når utvalget skisserer sine anbefalinger for barnehagens innhold. Her legges nemlig føringer som, etter min mening, kan bidra til å innskrenke den pedagogiske friheten til det kompetente barnehagepersonalet utvalget ønsker seg.
Skjervheim tok i 1972 et oppgjør med den etablerte pedagogikken, gjennom sitt essay Det instrumentalistiske mistak1. Han hevdet at innenfor datidens etablerte pedagogikk, ble pedagogisk praksis misforstått som teknikk, og han uttrykte bekymring for en mer instrumentell pedagogisk tenkning som følge av en innskrenket pedagogisk frihet. Den pedagogiske friheten har i høyeste grad vært tilstede i barnehagepedagogikken, sett i en historisk sammenheng. NOUen fra Brennautvalget føyer seg dessverre inn i rekken av politiske dokumenter som helt konkret truer denne pedagogiske friheten og bidrar til økt målstyring av det pedagogiske arbeidet. En slik dreining i barnehagepolitikken vil opplagt få (u)ønskede konsekvenser for barnehagen som pedagogisk virksomhet.
Utvalgets mandat var å redegjøre for ulike pedagogiske tilbud til alle barn i førskolealder. I innstillingen fremkommer tre helt sentrale valg knyttet til dette mandatet: Førskolealder defineres som alderen 3–5 år, det anbefales at tilbudet gis innenfor det ordinære barnehagetilbudet og det anbefales at barnehagen fortsatt er et frivillig tilbud. Hvilken betydning får så disse valgene? Etter min mening er et av de mest sentrale grepene i innstillingen at førskolealder defineres nedover, til treårsalderen. Selv om tilbudet fortsatt skal være frivillig betyr dette at barnehagens innhold i langt større grad dreies mot et styrket skoleforberedende mandat, og dette vil gjelde alle barnehagebarn fra fylte tre år.
Med ovennevnte defineringer og anbefalinger omfatter dermed utvalgets mandat også å gi anbefalinger om barnehagens innhold, av den grunn at det er innfor barnehagens virksomhet tilbudet skal gis.
Det er i anbefalingene knyttet til barnehagens innhold at den pedagogiske friheten innskrenkes. Det anbefales blant annet at det gjennom rammeplanen for barnehager må fremkomme at barnehagen skal sette mål for arbeidet med lek, omsorg og sosial kompetanse, det skal settes mål for hva det enkelt barn skal utvikle av basiskompetanse og det må stilles krav om likt fokus på formelle og uformelle læringssituasjoner. I tillegg anbefales det at rammeplanen må bli tydeligere på kravet om progresjon i barns læring og utvikling. På denne måten følger utvalget opp intensjonen i Stortingsmelding 41, om å styrke barnehagen som læringsarena.
Selv deler jeg utvalgets intensjoner om å styrke fokuset på lek, omsorg og sosial kompetanse, men jeg tror ikke dette gjøres best gjennom å innføre krav om målformuleringer på disse områdene. Samtidig vil jeg også hevde at det å sidestille formelle og uformelle læringssituasjoner levner liten tid til barns egeninitierte lek, som det skrives rett så vakkert om i NOUens innledende kapitler. Jeg tror derimot at en slik sidestilling og et så tydelig uttalt fokus på læring gjennom anbefalingene, vil bidra til en ytterligere formålsrasjonalisering av leken hvor dens viktigste funksjon blir å være et tiltak for godt læringsutbytte.
Lovformulerte krav om progresjon i barns læring og utvikling, mål for enkeltbarns basiskompetanser og for arbeidet med barnehagens kjerneområder, omsorg, lek og sosial kompetanse, er en tydelig dreining mot en mer teknisk barnehagepedagogikk. Dersom utvalgets anbefalinger følges opp, og kravene innføres, blir barnehagen som pedagogisk virksomhet en langt mer målstyrt institusjon. Dette, i tillegg til å legge føringer for hvordan vektingen av ulike læringssituasjoner, begrenser den pedagogiske friheten både i forhold til mål og prosess.
Nedsettelsen av Brennautvalget kom som en konsekvens av tydelige anbefalinger fra Fordelingsutvalgets NOU2 hvor formelle læringssituasjoner nærmest skisseres som løsningen for å få bukt med sosiale og økonomiske forskjeller i samfunnet. At en av forfatterene av det sentrale vedlegget3 om barnehager i Fordelingsutvalgets NOU også blir oppnevnt som medlem av Brennautvalget, vitner i beste fall om mangel på politisk fantasi.
Det skrives godt om både omsorg, lek, læring og medvirkning i Brennautvalgets innledende kapitler. Så godt skrives det, at jeg skulle ønske at noe av dette hadde blitt fulgt opp når anbefalingene skulle presenteres i kulepunkter. Dersom inkonsistensen i innstillingen hadde vært litt mindre fremtredende, ser jeg for meg at kulepunktene ville inneholdt en anbefaling: Gjennom rammeplanen må det fremkomme at voksenstyrte aktiviteter aldri må stå i veien for barns egeninitierte lek.
Kanskje vil noen hevde at det er i overkant drøyt å sammenlikne Brennautvalgets innstilling med det instrumentalistiske mistak. I følge Skjervheim handler dette om en grenseoverskriding hvor den pragmatiske og instrumentelle fornuft, får mer plass enn rimelig er. Med mindretallets merknad om å innføre en systematisk kartleggingsmetodikk for å følge opp barns utvikling av basiskvalifikasjoner, vil jeg hevde at vi nettopp er iferd med å nærme oss en slik grenseoverskriding.
Fotnoter:
1 Skjervheim, H. (2002). Det instrumentalistiske mistaket. I Hellesnes, J. og Skirbekk, G. (red.). Hans Skjervheim: Mennesket. Oslo, Universitetsforlaget.2 Finansdepartementet (2009). Fordelingsutvalget. NOU 2009:10. Oslo: Finansdepartementet.
3 Mogstad, M. og Rege, M. (2009). Tidlig læring og sosial mobilitet. Norske barns muligheter til å lykkes som voksne. Vedlegg 2 i NOU 2009:10, Fordelingsutvalget. Oslo: Finansdepartementet.
