Debatten om hvorvidt barnehagen er farlig for de yngste er et villspor, hevder kronikkforfatterne.

Publiseringen av en artikkel i Fredrikstad Blad 9. september har ført til stor diskusjon og refleksjon i pedagogiske forum i vår barnehage, både direkte i tilknytning til artikkelen og kommentarene tilknyttet til den. I artikkelen går barnehageeier Helle Soos kraftig ut mot det norske systemet og mener at "barn under to år ikke har noen verdens ting å gjøre i en barnehage". Ut fra dette sitatet og lesernes kommentarer, ser vi at det råder sterk uvitenhet om barnehagens plass i samfunnet i dag, noe som nettopp har ført til mild irritasjon, diskusjon og frustrasjon i barnehagepersonalet.

Hvor ligger lojaliteten og stoltheten i vår profesjon? Vår lojalitet ligger hos barna, foreldrene, kunnskapsdepartementet, barnehageloven, rammeplan for barnehagen, førskolelærerutdanningen og tanken om enkeltindividet. Vår barnehage er ingen plass for oppbevaring av barn, men en arena for medlæring, skapende tenkning(refleksjon), modighet, undring, lek og anerkjennende holdninger. Vi tenker at det ikke er uten grunn at barnehagen ligger under kunnskapsdepartementet og at forslaget om barnas rett til barnehageplass kom i 2008. Barnehagen har aldri blitt definert som foreldrenes rett til barnehageplass, altså er det enkelt å se hvor fokuset skal ligge her, nemlig hos barna.

"- Nasjonal og internasjonal forskning viser at barnehage gir barn en god start i livet. Forslaget om rett til barnehageplass gir alle barn tilgang til et av samfunnets viktigste velferds- og utdanningstilbud” sier Solhjell.

Vi mener at det Solhjell sier faktisk forteller mer om hvilken status barnehagen burde ha i samfunnet i dag, enn det barnehagen faktisk har! Vi tenker dermed at de utspillene og postulatene som kommer frem av artikkelen, direkte kan være med på å dra synet på barn og barnehagen tilbake i tid.

Vi tenker at det å reflektere og være kritisk rundt egen profesjon er viktig, men vi føler i dette tilfellet at det å ”gå ut mot” sin egen profesjon, fort kan bli et paradoks. Man tar tross alt i mot barn og ”babyer” under to år i den norske barnehagen, den moderne barnehagen og læringsarenaen! Vi ønsker ikke at slike ”tatt for gitt holdninger” og verdier som blir representert gjennom artikkelen, skal være barnehagens ansikt utad i samfunnet.

Vi mener at det råder noen diskurser rundt småbarn generelt i artikkelen, og at man ikke kan trekke allmenngyldige slutninger på grunnlag av enkelttilfeller. Hva om man for et øyeblikk legger bort all forskning og teorier om småbarn, er det ikke uansett tanken om alle som ulike individer som er viktigst, et subjektivt syn på mennesket? Vi tenker at det blir litt søkt og kun spekulasjon, når vi leser; "– Det er aller best for barna å være hjemme de to første årene.” "– De første to årene er utrolig viktige for videre utvikling, og barna mister noe av tilknytningen til foreldrene.””Vi i barnehagen får kvalitetstiden med barna som foreldrene skulle hatt." , "- mange atferdsvansker og diagnoser kunne vært unngått hadde barna vært mer hjemme." "– Så små barn trenger mye nærhet, og det kan de voksne gi på en helt annet måte."

Vi opplever i vår barnehage at barna blir møtt individuelt, der hvor det enkelte barns kunnskaper, interesser og sosiale kompetanse blir satt i fokus, gjennom samvær med kompetente voksne som lar barna få oppleve omsorg, trygghet og medlæring med både kvinner og menn i alle aldre. Vi ser at barna tidlig skaper relasjoner, både med voksne og andre barn og vi har en lyttende holdning til hvert enkelt barns definisjon av trygghet. Vi ser tydelig at barn er født kompetente, og i og med at barn har en så enorm samarbeidsevne, kan vi sammen tilrettelegge for et positivt første møte med barnehagen.

Vi opplever ingen økning av atferdsvansker eller diagnoser blant barn som har gått i barnehagen siden 1 års alder, eller barn som mister noen form for tilknytning til sine foreldre. Vi har derimot observert at nettopp barn, foreldre, barnehagepersonell og barnesyn er så utrolig forskjellige!

"Soos understreker at hun ikke klandrer foreldrene, selv om hun tror mange bevisst ønsker seg tilbake til jobb."

I norske barnehager er det jo uten tvil en stor økning av barn rundt 1-års alderen, nettopp på grunn av foreldre som går ut i arbeid igjen etter endt permisjon. Vi anser dette som verken egoistisk eller bekymringsverdig i vårt moderne samfunn, når vi ser hva barnehagene har å tilby i dag. Vi opplever i vår barnehage å møte foreldre som er oppriktig interessert i sitt barns beste, ved å stille krav til barnehagen og være opptatt av barnehagens pedagogiske innhold. Ikke nødvendigvis for å bøte på sin samvittighet, men fordi de anser barnehagen som nettopp det vi mener den er, en arena for medlæring og sosial videreutvikling!

Vi mener derfor, ved å anerkjenne både foreldres og barns ulikheter, er vi med på å legge et godt grunnlag for et konstruktivt foreldresamarbeid. Vi er sammen medskapere av relasjoner, som igjen er med på å bidra til å gjøre det å være barnehagebarn til en styrke. Det vil ikke frarøve barns videre utvikling, kvalitetstid, nærhet og omsorg hos og med foreldre! Med disse anerkjennende holdningene skaper vi grunnlaget for et sterkt, sterkt samarbeid mellom barn, foreldre og barnehage!