I denne artikkelen vil jeg skrive om kartlegging av barn i barnehagen og om noen av mine funn etter en fordypning i temaet, det siste halve året. Jeg valgte å fordype meg i om dette temaet, fordi jeg se nærmere på hvordan bruken av ulike typer kartleggingsverktøy har eskalert den siste tiden. Hva er bakgrunnen for økt kartlegging i barnehagen?

Mitt første møte med kartlegging av barn i barnehagen var under et praksisopphold på Hawaii, vinteren 2009. Her var det en selvfølge at det enkelte barns ferdigheter skulle krysses av på et skjema og dokumenteres med bilder eller observasjonsnotater. Følgende opplevde jeg i praksis:

Kartlegging av barn er en naturlig del av denne barnehagens praksis, og skjemaene vil følge barnet fra det er to år til barnet begynner i skolen.

Det er ikke bare på Hawaii de kartlegger enkeltbarn, men også her i Norge. Etter en fordypning på området, har jeg sett nærmere på to forskjellige kartleggingsprosjekt. ”Det lærende barnet”, fra Stavanger kommune og ”Her kommer jeg”, fra Oslo kommune. Prosjektene er bygget opp forskjellig, men har samme mål. ”Det lærende barnet” er et longitudinelt forsknings prosjekt, som har til hensikt å kartlegge enkeltbarn fra det er 2,5 år til fylte 10. Prosjektet ledes av en tverrfaglig plan- og forskningsgruppe som til sammen har høy kompetanse på alle utviklingsområdene. Prosjektet følger barnet på fire forskjellige områder. Språk, bevegelse, matematiske og sosiale ferdigheter. For å følge barna, og observere dem på de fire områdene, tar de i bruk kartleggingsverktøy. TRAS, ALLE MED, MIO og EYMSC. Hver og en av disse verktøyene har sine egne skjemaer som går på språk, matematikk, sosiale ferdigheter og det motoriske. Kan barnet vaske og tørke hendene sine? Kan barnet gå fire skritt på tå? Kan barnet sitte på gulvet i skredderstilling med ryggen rett? Gjør barnet krav på leker som er sine? Liker barnet å være sammen med andre barn? Viser barnet interesser for bøker? Dette er noen eksempler på spørsmål fra kartleggingsverktøyene som blir brukt i Stavangerprosjektet.

Hva med vårt syn på barn?

Om kartleggingsstrategien fortsetter og blir en realitet i alle barnehager, hva vil da skje med vårt syn på barn – Når vi daglig fokuserer på mangler hos barn? Slik jeg ser det er vårt bilde av barn grunnleggende for hele den pedagogiske virksomheten. Om barnesyn sier Birgitta Kennedy:

(…) finnes det to vidt forskjellige måter å se barn på. Det handler om hvilke kunnskapssyn man har, men også om den pedagogen man velger å være. Hvis man først og fremst velger å se barns behov og mangler, kreves det en pedagog som hele tiden er til stede for å fortelle og fortelle, veilede, beskytte og passe på. Dette innebærer at man som voksen kan og vet alt, og må videreformidle dette til barnet. På denne måten gir vi ikke barnet muligheten til å tenke selv, stille egne spørsmål og bruke alle sine evner, sin fantasi og sin kompetanse (Kennedy, 2000:17).

Fokus på barns mangler?

Solveig Østrem sier til Aftenposten 12.01.2007 om bruk av kartlegging: - Man spør ikke om hva barnet kan, vet, tenker eller tror, men hva de mangler. Østrems kritikk kan ses i sammenheng med Sjøvik (2007): ”Det er viktig å bygge på barnets ressurser. Hvordan skal barna få tillit til egen kompetanse hvis vi fratar dem muligheten til å se den?” (Sjøvik, 2007:345). I boken En barnehage for alle sier hun videre at ”Det bør diskuteres hva fokus på tidlig avdekking og diagnose kan innebære og om dette kan stå i motsetning til inkludering” (ibid). Jeg tenker at det kan stilles spørsmål ved om flere barn vil bli betegnet som avvikere, eller som unormale, dersom den økende utbredelsen av denne typen kartleggingsverktøy for fortsette.

Hva sier Rammeplanen?

I rapporten ”Alle teller mer” som er en evaluering av rammeplanen (2006), viser det seg at det er omfattende bruk av kartlegging, rettet mot enkeltbarn, i flere norske kommuner (Østrem mfl. 2009:199). I rammeplanen står det:

Et etisk perspektiv må legges til grunn ved dokumentasjon av barns lek, læring og arbeid. Både barn og foreldre kan reagere dersom for mye av det barn sier og gjør blir gjort til gjenstand for skriftlig observasjon og vurdering (KD 2006:49). Barnehagen skal normalt ikke vurdere måloppnåelse hos enkeltbarn i forhold til gitte kriterier (KD, 2006:50).

Selv om man her helt tydelig ser at rammeplanen sier at vi ikke skal vurdere måloppnåelse hos barn, ser det ut til at kartleggingsprosjektene jeg nå har vurdert faktisk gjør det.

Politisk forvirring

I august 2007 var det diskusjon rundt veilederen ”ABC,123”. Barnehageansatte i Oslo kommune har motsatt seg i å ta i bruk kartleggingsverktøyet i barnehagen. I likhet med ”Her kommer jeg”, skulle ”ABC,123” kartlegge alle barns kunnskaper, ferdigheter og sosial kompetanse. Det som samles inn, skal legges i mapper som følger barnet videre til skolen. ”Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgave” advarer mot kartlegging av enkeltbarns ferdigheter og kunnskaper” (Hogsnes, 2007).

På TV2-nyhetene 8 august i 2007 gir kunnskapsministeren Øystein Djupedal, byråd Torger Ødegård full støtte i å bruke kartleggings verktøyet. ”Han ser ikke at byråden er i konflikt med rammeplanen for barnehagen. Ansvaret overlates til kommunene” (Ibid). Hva gjør det med oss som fagpersoner, når personer i deres posisjon bryter lovverket?

Hvor går grensen mellom hva politikere og pedagogene selv skal bestemme i forhold til barnehagens pedagogiske innhold og arbeidsmåter?

Avslutning

På Hawaii var kartlegging av barn helt vanlig, og deres skjemaer er mer ”ekstreme”, enn de jeg har sett her i Norge. Men hvor er vi på vei? Etter å ha arbeidet med temaet sitter jeg igjen med mange spørsmål. Jeg lurer på hvorfor det i enkelte prosjekter ikke finnes en eneste representant fra barnehagen, når det er i nettopp barnehagen de skal benyttes? Dette viser pilotprosjektet ”Her kommer jeg” fra Oslo kommune, der prosjektgruppen var satt opp av PPT og skolen. Hvorfor finnes det så mange forskjellige kartleggings skjemaer i norske kommuner? Er barna våre ”forsøkskaniner”? Kan foreldre godta at slike kartleggings prosjekter setter barna deres i bås?