Snodigheter ved perlebordet er en serie små og spennende historier du kan fortelle og undre deg over sammen med barna.

Vi gråter av og til, de fleste av oss. Og vi vet jo at det ofte betyr at noe er litt trist eller vondt. Noen ganger gråter vi av glede. 

Men hvordan har vi lært det?

Gråten er egentlig en sånn reaksjon i hjernen som vi ikke kan styre, slik som pulsen og blodtrykket. Pupillene utvider seg og det renner ut mye saltholdig væske. Det er den samme væsken som renser unna støv og skitt og sørger for at øynene våre er godt smurt ved hjelp av blunkingen. Når du våkner om morgenen har du sikkert kjent at det litt vanskelig å få opp øynene. Det er fordi øynene blir litt tørre når vi ikke blunker. Tårene renner ikke bare ut av øynene men også inni ansiktet i bihulene. Dermed kommer de inn i nesa, og snørra begynner å renne.

Tårene våre henger sammen med gråten. Og gråten gir lyd. Mye lyd noen ganger. Er du et barn som gråter ganske høyt når du slår deg, skal du ikke være så bekymret. Mennesker har sikkert grått i millioner av år. Barnegråten er egentlig en lokkelyd. Den betyr at barnet er i trøbbel og er en lokkelyd til foreldrene. Vi kan si at gråten betyr HJELP! Dermed kan høy gråt være lurt, i alle fall langt uti skogen. Det merkelige er at menneskenes nærmeste slektning, sjimpansen, ikke gråter. Faktisk er det ingen andre dyr enn mennesket som gråter.

Neste gang du tryner og slår deg på kneet, kan du ta en liten gråt. Det betyr; - hei er det noen voksne som kan komme med plasterlappen, takk. Litt brennkvikt. Også gjerne litt trøst også…