Logg inn:
Ja, vi elsker livsgleden i leken!
Terje Melaas   03.05.17
Livsglede, mestring og følelse av egenverdi er utvilsomt blant de stikkord som fremhever hva som er aller viktigst for barn i barnehagen
barnehagefolk

Dette debattinnlegget er publisert i Barnehagefolk nr. 1/2017. Tema: Livsmestring og helse.


Tegn abonnement, eller kjøp enkeltnummer.


Litt annerledes formulert kan vi si det slik Jermund gjorde: «Kan vi leke sammen i morgen også?»
 

Krokodille og Kaptein Sabeltann på tur

Jermund er fire år og går i en barnehage i Fredrikstad. Siden jeg er i barnehagen for å observere, blir jeg fort kjent med Jermund og de andre. De vil jeg skal bli med opp i skogen og undersøke om krokodillen de fulgte opp på sensommeren er der fremdeles - eller om den har reist hjem. Jeg vet ikke hvor hjem er i denne sammenheng. Men jeg forstår at krokodillen antagelig har blitt hentet i en farkost styrt av andre krokodiller. Litt fantasiløst ville man kanskje sett for seg fly eller helikopter, men barna i denne barnehagen er utstyrt med helt andre bilder, hvilket jeg skjønner når vi ankommer landingsplassen i skogen.
 
Flere barn tegner ut i luften med hendene, peker på fjellknatten der krokodillen etter sigende ble plukket opp av venner og kjente, mens ord og lyder spyttes ut slik at jeg får en liten dusj på nesen i samme slang. «Store ting, dette her», tenker jeg og får assosiasjoner til den gamle E.T-filmen. Barna uttrykker gjenforening. Krokodillen har kommet tilbake til sine egne, hjem til varmen. Norge

Terje Melaas er ansatt som lektor i pedagogikk ved Høgskolen i Sørøst-Norge.

er visst for kaldt, og det kan man lett forstå når man ser hvordan rimet dekker bakken og trærne om morgenen. Ja, for det er høst. Faktisk går det mot jul, og da blir det iskaldt i gamlelandet. «Iskaldt, skjønner du, Terje, er når man blir stiv i trynet», presiserer Jermund. En viss differanse er det jo mellom vanlig kaldt og iskaldt, Jermund vet det.
 
Refleksjonen rundt vanlig kaldt og iskaldt blir avbrutt av at mobiltelefonen ringer. «Er det mulig?» spør den voksne forskrekket. Plutselig ser alle forferdet på den voksne. Selv får jeg vondt i magen, fordi jeg tror det er noe alvorlig galt som har skjedd. «Men er det virkelig deg?» spør den voksne. Først nå fornemmer jeg at dette verken er farlig eller trist, og den voksne har alles oppmerksomhet i sin hule hånd. Ut av telefonen høres en hes og kjeftete mannsstemme. Ganske straks skjønner vi at vi har Kaptein Sabeltann på tråden som ber oss være stille. Han har vært på skattejakt og lagt seg for å sove i huset rett ved siden av vannet på den andre siden.
 

Legofigurer i samlingsstund for de minste

Tilbake i barnehagen blir jeg med på en samlingsstund for ett og to år gamle barn. Den voksne jodler mens hun styrer en menneskeliknende legofigur på toppen av en trapp. «Hysj!» sier hun plutselig og peker på figuren hun har lagt midt i trappen. Barna stirrer på figurene. Når den voksne på nytt jodler og tar den liggende figuren opp i stående stilling, åpnes flere munner. Jeg ser barnekropper som rister, smiler og tror ganske sikkert at noen snart må le lenge, høyt og frodig. «Hum, hum, hum!» den voksnes stemme er mørk, og hun rister litt på figuren som nettopp har ligget midt i trappen. Akkurat da braker det løs. Vi ler alle sammen.

Da jeg går fra denne barnehagen, og sitter hjemme i Skien hvor jeg skriver, kjenner jeg hvor rørt jeg blir over at kolleger der ute i det viktigste arbeidet som finnes, setter glede og gnist i sentrum for sitt pedagogiske arbeid.

 

Åpning til lek

Noen barn kommer og andre forlater garderoben for å gå ut.
 
Ett av barna kikker på den voksne. Han vil helst verken ha gummistøvler eller regnbukse på seg, selv om det er vått ute. «Jeg er jo jobbemann og da trenger jeg jobbeklær, du vet det», sier han. Et kort øyeblikk ser jeg at barnet kikker forventingsfult på den voksne, og deretter styrer blikket mot noen klær jeg tror må være jobbeklærne. Selv er jeg neimen ikke sikker på om været tillater en annen kleskode enn regntøy, men den voksne svarer rolig. «Ja, du er jo jobbemann, du. Kan du være borte ved boden som det er tørt?» Et stort smil kommer til syne hos barnet.
 
Mens jobbeklærne kles på, kommer ei jente brasende inn i garderoben. «Jeg liker å jobbe, jeg og!» Hun kikker på gutten. Men han gir ingen tilsynelatende respons på jentas initiativ. «Fint om du kan vaske bilen min», sier den voksne til jenta og lager lekestemme. Samtidig går hun ut i gangen og henter en gammel, utslitt støvsuger. «Dette var liksom en spyleslange, da», fortsetter hun. Da smiler gutten, han lurer plutselig på om han og jenta kan jobbe litt sammen. «Det er mye å gjøre, vet du».
 
Da jeg går fra denne barnehagen, og sitter hjemme i Skien hvor jeg skriver, kjenner jeg hvor rørt jeg blir over at kolleger der ute i det viktigste arbeidet som finnes, setter glede og gnist i sentrum for sitt pedagogiske arbeid.
 

Livsmestring og de fine ordene

Det er lett å være enig i formuleringer som står i avsnittet under «livsmestring og helse» til revidert rammeplan. Alle vil ha barnehager som legger vekt på livsglede, mestring og følelse av egenverdi, og når vi legger til forebygging av krenkelse samt mobbing og utjevning av sosiale forskjeller, nikker vi i kor. Dette er menneskelig å være enig i. Samtidig er det politisk korrekt.
 
I mitt seksårige arbeid med å undersøke hvordan personalteam i barnehagen kan støtte barn til å starte, verne og videreutvikle rollelek, finner jeg at mange barn leker på grensen mellom kjedsomhet og avbrudd (Melaas, 2015). Litt friskt kaller jeg dette «avbrytningskompetanse», og argumenterer for at dette verken fremmer god helse, vennskap, lek – eller for den saks skyld danning og læring.
 
Vi vender tilbake til Jermunds barnehage.
 

Livsmestring er å mestre det å være sammen

Personalteamet i denne barnehagen lykkes godt med å støtte barns lek. Selv om de er på tur, har samlingsstund eller er i garderoben er fokuset likevel på lekegnist. Med lekegnist mener jeg at barn må få et innhold som kan tenne gnist til å være sammen med hverandre i lek (Bateson, 1973). Mange barn, slik jeg vurderer det, får få felles opplevelser som gir næring til dramaturgiske elementer. Dermed blir det krevende å holde leken i gang og videreutvikle spennende veier videre (Melaas, 2014, 2015). Når mange av oss voksne liker Harry Hole til Jo Nesbø, er det fordi vi lar oss engasjere av spenningen. Når barn leker, er det fordi de vil ha det gøyalt. Dramaturgien støtter spenningselementene og forlenger flyten i samspillet om leken. 

Hun tilførte dramatiske virkemidler, slik barna gjør når de leker, og åpnet opp et univers fellesskapet ble motivert til å være deltakere i.

 
Karlsen (2006) hevder at en vesentlig del av det pedagogiske arbeidet er å kommunisere improvisatorisk på en magisk måte, noe som kan likne på det Løvlie (2013) kaller pedagogisk fantasi. Da en av de andre ansatte ringte oss oppi skogen og utga seg for å være Kaptein Sabeltann, var dette del av en plan. Mange tror kanskje improvisasjon er tilfeldigheter. Det er snarere tvert imot (Steinsholt, 2006). Hendelsen i skogen var planlagt på en slik måte at barns motivasjon til å knytte kontakt med hverandre, ble utvidet. Jeg som ikke visste noe om planen, trodde på et tidspunkt at det var skjedd noe galt, fordi den voksne nettopp kommuniserte magisk. Hun tilførte dramatiske virkemidler, slik barna gjør når de leker, og åpnet opp et univers fellesskapet ble motivert til å være deltakere i.
 
Den voksne som ledet samlingsstunden for de yngste, var opptatt av det samme. Hun visste at disse barna har glede og interesse av projisert lek. Det vil si at figurer gis liv før barna bruker seg selv til å gå inn i fiktive roller. Dessuten visste hun at samlingsstunder med gjentakelser og moderat grad av nye, overraskende momenter, støtter barns motivasjon til å samle oppmerksomheten om den estetiske opplevelsen (Os og Eide, 2013). Legofigurene hadde narrative elementer (Stern, 2007). Den ene figuren jodlet mens den andre sov. Narrativ dreier seg om temaer barn kjenner igjen fra sitt eget liv, og alle barn har erfaringer med soving og legging. Samlingsstundens dramaturgiske høydepunkt var når legofiguren i midten av trappen våknet, og den voksne sa «hum, hum, hum» med mørk stemme.
 
Turen, samlingsstunden og situasjonen i garderoben, kan vi si var tre forskjellige situasjoner. Alle handlet imidlertid om improvisasjon og magi for å åpne opp for livsmestring i det dagligdagse fellesskapet.
 

Produktive erfaringer for glede og fellesskap

Noen vil kanskje stusse over at jeg sier en del barn mangler felles erfaringer. Å erfare er noe alle gjør. Spørsmålet er hvordan erfaringer blir produktive for glede, samspill og lek.
 
Krokodillen og legofigurene var temaer barnehagen hadde jobbet med et halvt år gjennom forskjellige medium. Slik ble det ikke «stykkevis og delt». Pedagogikken åpnet opp for helhet. Barna bearbeidet interessante temaer, og fikk stadig forstått ting på nye måter gjennom forskjellige situasjoner. Likevel ga de samme temaene repetisjon og gjenkalling. Barnehagen var samtidig opptatt av at temaene skulle være dramaturgiske slik at det kunne gi glød til spenningselementer i leken.
 
Kanskje noen liker å forstå lek som frivillig og lystbetont? Problemet er at en god del barn har så lyst til å leke at de blir med på sekvenser i lek som er mindre lystbetonte (Schousboe, 2007). Vi skal merke oss at en del av mobbebegrepet i barnehagen handler om barn som er i ufrivillige roller (Gulbrandsen og Eliassen, 2013). Utsatte barn, for eksempel de som er utrygge (Killén, 2009), vil ha ekstra stort behov for å ha kjennskap til temaer de kan bruke i leken, slik at de slipper å bli avvist i sine initiativ til videreutvikling. Nettopp fordi barn i omsorgssviktsituasjoner mangler en trygg omsorg, kan avvisningen i leken føles spesielt krenkende. Minoritetsspråklige barn er også en potensiell gruppe som på grunn av språkproblemer, kan ha større utfordringer med å forstå hva det forhandles om, og hvordan scenene i leken kan utvides.

Jermund og de yngste barna i samlingsstunden er heldige. De har et dedikert personalteam rundt seg som ser sammenheng mellom allmennpedagogikk, spesialpedagogikk og forebygging av krenkelse og mobbing.

Jermund og de yngste barna i samlingsstunden er heldige. De har et dedikert personalteam rundt seg som ser sammenheng mellom allmennpedagogikk, spesialpedagogikk og forebygging av krenkelse og mobbing. Personalteamet i denne barnehagen vet at de beriker den leken som allerede er igangsatt, gir glød til lek som er så kjedelig at den står i fare for avbrytelse og støtter barn som må ha hjelp til å komme inn i leken. Dette personalteamet vet for eksempel at en del av de utrygge barna, unngår lek. I stedet leker de «være glad leken» (Killén, 2009), noe som handler om å late som om de leker, slik at voksne ikke skal forstå hvor utrygge de er. Derfor vet dette personalteamet at favorittaktiviteter som for eksempel å perle, verken behøver å bety glede, gode utviklingsmuligheter eller være arena for livsmestring.
 
Erfaringer kan være så mangt. Noen erfaringer er imidlertid mer produktive for livsmestring til å føle glede og inkludering i fellesskap med andre.
 

Livet i barnehagen henger sammen i leken

I mitt arbeid ser jeg, til tross for at det snakkes varmt om for eksempel lek, mestring, inkludering og sosial utjevning, at lek ikke tåler fokus på nye satsingsområder (Melaas, 2015). Det ser ut til at når nye satsingsområder skal implementeres, så glemmes leken. Veldig mange barnehagefolk forteller meg dessuten at «vi trodde vi var opptatt av lek». Likevel kommer det tydelig frem at sett i forhold til hvordan barnehagen arbeidet tidligere, ble leken tatt for gitt ut fra den nye kunnskapen personalteamet har utviklet.
 
Jermund og de andre barna går i en barnehage hvor kjerneoppgaven, selve leken, har den høyeste prioritet. Barna får tid til å leke, men hver og en voksen vet også mye om hvordan barn i frileksituasjoner kan støttes. I tillegg ser vi at aktiviteter utenfor lek, har en vesentlig rolle. Bevissthet om materialbruk i det fysiske miljøet inne og ute, virker også inn på de andre områdene barnehagen har fokus på. Livet i barnehagen henger sammen i leken. Slik støttes barn til å ha følelse av egenverdi, fordi de mestrer å kunne være sammen med venner. Samtidig kan de oppleve det å ha noe å glede seg til.

Tidlige erfaringer, hvor vi har gledet oss sammen med andre om igjen og om igjen, er av stor betydning for hvordan vi viser og tar imot kjærlighet. Slik blir livsmestring noe som er viktig både i nuet og på lang sikt.

 
«Kan vi leke sammen i morgen også?» Jermund ville ha meg med, fordi jeg laget verandaer med gjerder på husene i sanden. En liten detalj som piffet opp leken litt ekstra.
 
Å ha noe å glede seg til gir mening, og glede seg sammen med andre støtter positive affekter som glede og begeistring. De første fire, fem årene i menneskes liv, skapes en struktur for hvordan vi opplever oss selv som samspillspartnere (Stern, 2007). Tidlige erfaringer, hvor vi har gledet oss sammen med andre om igjen og om igjen, er av stor betydning for hvordan vi viser og tar imot kjærlighet. Slik blir livsmestring noe som er viktig både i nuet og på lang sikt.
 

Felles blikk for lek

Jeg husker godt at jeg for flere år siden overrasket forlaget som skulle gi ut den første utgaven av Blikk for lek (2013). I stedet for å skrive en bok om lek, hadde jeg brukt store deler av sommeren på å skrive en annen bok, nemlig hva som bør kjennetegne barnehagefolk til forskjell fra folk flest (2012). Min argumentasjon overfor forlaget var at det blir ingen lek der barnehager preges av helt vanlige folk, med andre ord folk flest.
 
Under innspurten av mitt seks års lange arbeid, fremkommer det med all tydelighet: Personalteamet i barnehagen til Jermund og de andre barna, har en faglighet i form av improvisasjon, magi og pedagogisk fantasi folk flest ikke er i besittelse av. Personalteamet har en felles forståelse og trekker i samme retning. Derfor gjøres barna mestringsdyktige og fantasifulle til lekegnist.
 
I garderoben forstår den voksne at jenta sliter med å få innpass i sin adgangsstrategi (Vedeler, 2007). Dette handler om et ønske om å komme inn i allerede etablert lek, hvilket den voksne gjennom sin egen deltakelse støtter jenta i når hun går inn i leken og tar frem støvsugeren. Slik har hele personalteamet i Jermunds barnehage et detaljert språk for å observere og veilede barn til å leke sammen.
 

Tilbake til de fine ordene

Ja til livsglede, mestring og følelse av egenverdi – ja til forebygging av krenkelse og mobbing – og vi nøler ikke med å rope et rungende ja til sosial utjevning.
 
Barnehagefolkene i Jermunds barnehage, som ikke er som folk flest, gjør disse ordene i praktisk handling og gjennom høy grad av refleksjon og bevissthet. Men det er fremfor alt leken som står i sentrum og har den høyeste prioritet.
 
Til Jermund vil jeg si følgende: «Klart vi kan leke sammen i morgen også, selv om det kanskje er iskaldt og vi blir stive i trynet».
 
 
Kilder

Bateson, G. (1973): A Theori of play and fantasy. I: Bateson, G. (red.): Steps to an Ecology of mind. New York: Paladin
 
Gulbrandsen, L. og Eliaasen, E. (2013): Kvalitet i barnehager. Rapport fra undersøkelse om strukturell kvalitet høsten 2012. Rapport nr. 1/2013. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)
 
Karlsen, G. (2006): Stilt overfor det som ennå ikke er. I: Steinsholt, K. og Sommero, H. (red.): Improvisasjon. Kunsten å sette seg selv på spill. Oslo: Damm
 
Killén, K. (2009): Sveket 1 – Barn i risiko- og omsorgssviktsituasjoner. Oslo: Kommuneforlaget
 
Løvlie (2013): Kampen om barndommen. I: Greve, A., Mørreaunet, S. og Winger (red.): Ytringer om likeverd, demokrati og relasjonsbygging i barnehagen. Bergen: Fagbokforlaget
 
Melaas, T. (2012): Improvisasjonsblikk i barnehagen. Støtte til lekende samspill. Oslo: Kommuneforlaget Melaas, T. (2014): Kampen om leken. Ansvar og muligheter i barnehagen. Oslo: Kommuneforlaget
 
Melaas, T. (2015): Blikk for lek. Starte – verne – videreutvikle. Oslo: Kommuneforlaget
 
Os, E. og Eide, B (2013): Småbarn i fellesskap i samlingsstunder og under måltider. I: Greve, A., Mørreaunet, S. og Winger, N. (red.): Ytringer om likeverd, demokrati og relasjonsbygging i barnehagen. Bergen: Fagbokforlaget
 
Schousboe, I. (2007): Barn som medskapare av kultur. I: Baner, A. (red.): Barns lek – makt och möjlighet. Stockholms universitet. Centrum för barnkulturs skriftserie nr. 39
 
Steinsholt, K. (2006): På den andre siden av ingensteds. Improvisasjon, kreativitet og ansvar for den Andre. I: Steinsholt, K. og Sommero, H. (red.): Improvisasjon. Kunsten å sette seg selv på spill. Oslo: Damm
 
Stern, D. (2007): Spedbarnets interpersonlige verden. Oslo Gyldendal
 
Vedeler, L. (2007): Sosial mestring i barnegrupper. Oslo: Universitetsforlaget

Denne artikkelen er åpen for alle

Du kan derfor lese hele artikkelen. Dersom du vil ha tilgang til alle artikler har vi nå en kampanje på 6 måneders medlemskap. Se nedenfor.
TILBUD PÅ 6 MND. MEDLEMSKAP, KUN KR. 595,-
Fyll ut skjema nedenfor og få umiddelbar tilgang til alt på Barnehageforum!
Vi har i dag nærmere 3000 bhg og over 7000 aktive brukere.
Barnehage
*Fornavn
*Etternavn
*E-post
*Telefon
Fakturanavn
Fakturareferanse
*Fakturaadresse
*Faktura Postnr
*Faktura Poststed
*Ønsket passord
*Gjenta passord
*Medlemstype
*Antall måneder *
* Du kan velge mellom 3, 6 eller 12 måneder. Du vil bli fakturert for hele perioden i en faktura.

* Mva. kommer i tillegg

Huk av for at du har leste våre avtalevilkår
 
DISKUTER ARTIKKELEN
 
 
Anbefalt
Kjell   30
Appen
RELATERTE ARTIKLER
Feighet eller uvitenhet?
Teoretisk innfallsvinkel til figurarbeid
Det språklige miljøet i barnehagen
Fortell eventyr!
Fortell eventyr!