Barnehageforum - PISA forandret norsk skole – står barnehagen for tur?

"PISA er historien om hvordan internasjonale sammenlikninger har globalisert utdanningspolitikken, noe vi tidlige har oppfattet som landenes eget anliggende"

Utsagnet kommer ikke fra meg eller andre kritikere av PISA. Det kommer fra Andreas Schleicher, lederen av OECDs PISA-prosjekt. Det er de første ordene i hans presentasjon av PISA i en TED-talk. Han er altså tydelig på at PISA styrer den globale skolepolitikken.
 
Han bygger på OECDs egne analyser, som viser nettopp dette. De har laget en systematisk gjennomgang av hvilken innflytelse PISA har hatt i ulike land, The Policy Impact of PISA. Allerede i sammendraget slår man fast at "PISA-resultater har påvirket skolereformer i de alle fleste deltakerlandene" og at "PISA er blitt en nesten global standard, og brukes nå i mer enn 65 land.."
 
De er altså stolte av dette. Kanskje ikke så merkelig, for PISA er først og fremst et politisk og normativt prosjekt. Gjennom PISA skal OECD fortelle landene hvilken politikk de bør føre, og rådene blir i stor grad fulgt.
 
Norske utdanningspolitikere hevder(og tror) at utdanningspolitikk blir formet av oss selv, og slett ikke av internasjonale målinger og sammenlikninger.
 
OECD er derimot svært fornøyd med at det er de som legger premissene for politikken. OECD er en organisasjon for høyt utviklede industriland, og deres formål er å bidra til landenes økonomiske vekst i en global markedsøkonomi. (E-en i OECD står for Economy, ikke for Education). Slik sett blir barn og unge vurdert ut fra sin verdi som produktiv arbeidskraft, ofte omtalt som humankapital.
 
PISA må altså forstås i en samfunnssammenheng. I sin testing forholder de seg ikke landenes læreplaner, kultur og verdigrunnlag. OECD/PISA har laget sin egen standard, en slags læreplan (Assessment Framework) for hva de mener er kompetanser som kreves framtidas arbeidsmarked. På grunnlag av denne standarden lager de PISA-testen som er felles for alle 70 deltakerland. Resultater fra PISA- testen bruker de som et samlet mål for kvaliteten til hele landets skolesystem. Ved dette setter man til side de ulike landenes nasjonale verdier, kultur og tradisjoner, det som vanligvis ligger til grunn for deres poltikk for barnehage, skole og oppvekst. For øvrig er det altså bare lesing, matematikk og naturfag som er løftet opp som viktige for framtida, noe som neppe er fornuftig, selv ut fra "næringslivets behov".
 
Gjennom data fra PISA har OECD levert premisser for internasjonal debatt og politikk knyttet til barns oppvekst, skole og videre utdanning. OECD styrer ikke gjennom formell makt, men gjennom målinger, indikatorer og rapporter. (såkalt "soft governance" eller "governance by numbers")
 
For OECD har PISA har altså vært en suksess, og nå utvider OECD sine målinger på flere måter. De har laget en egen "PISA for Schools", slik at konkurransen om å bli "best i test" også kan flyttes til lokalt nivå, gjerne til den enkelte skole. En god skole betyr altså en skole med høy skåre på PISA-testen.
 
OECD har også introdusert en "voksen-PISA", (PIAAC) der man tester den voksne befolkning på omtrent de samme dimensjonene som PISA. Gjennom resultatene fra denne kan man også påvirke politikken knyttet arbeidsliv og høyere utdanning.
 
OECD utvikler også en "PISA for Development", som skal rette seg mot skole og barndom i utviklingsland. Slik legger de også premisser for politikken også i land som ikke er velstående som OECD-landene. Også her er hovedperspektivet økonomisk vekst og konkurranse, og ikke de mye bredere målene om medborgerskap, bærekraftig utvikling og menneskelig utvikling som fremmes av blant andre UNESCO og Unicef. OECD utvikler også planer for en form for "PISA i barnehagen". Også den er ment å lage felles standarder på tvers av kulturer.
 
Etter hvert får OECD derved et "heldekkende" opplegg med data fra barnehage til pensjonsalder. Gjennom sine tall og indikatorer legger de premisser for politikkutforming, noe vi også ser i norske offentlige utredinger og stortingsmeldinger.
 
Det underforståtte syn på samfunn og kultur i OECDs engasjement er at et fritt marked med konkurranse vil fremme kvalitet og effektivitet. Dette åpner for kommersielle og private aktører innen det enorme globale markedet som dreier seg om barnehage, skole og utdanning. Gjennom ulike former for privatisering og kommersialiseringa kan offentlige midler flyte til private investorer.
 
Det har vakt internasjonal oppsikt og protest at OECD har inngått et nært samarbeid med konsernet Pearson, verdens største kommersielle aktør inne utdanning. Gjennom sitt samarbeid med PISA etablerer Pearson også et internasjonalt nettverk av forskere, og samarbeidet med selveste OECD gir også en legitimitet som kan gi innpass i nær sagt alle land. Da de vant anbudet for PISA2018 var det et taktisk trekk som investorene bak Pearson så som gunstig, for de krever avkastning på sin risikokapital.
 
Den internasjonale sammenslutningen av fagforeninger for lærere i barnehage og skole, Education International, vedtok på sin verdenskongress i 2015 at kampen mot privatisering og kommersialisering skal være deres topprioritet i årene som kommer.
 
Mange er bekymret for hvordan OECD i stadig legger premisser for politikkutforming og debatt, og spesielt alliansen mellom OECD/PISA og aktørene i "edu-business", spesielt Pearson.
 
Om få dager kommer det nye resultater fra PISA og TIMSS, den andre store skolestudien. Man får håpe at det blir en informert og kritisk debatt. Det er lov å håpe, og mye tyder på at både presse og politikere av ulike farger er mer nyansert nå enn da Kristin Clemet konstruerte "PISA-sjokket" kom for 15 år siden, og forandret norsk skole.