Logg inn:
Suverene Zeinab
Kristin Marie Brandtzæg   10.02.15
Det har kommet ei ny jente til barnehagen. Hun har flotte fletter og fin kjole. Hun har en stille mamma som skjuler seg bak slør.
Jeg blir ikke så godt kjent med den mammaen. Hun er en slik mamma som jeg forbinder med taushet og undertrykkelse. Hun anstrenger seg ikke for å komme meg i møte, og da anstrenger ikke jeg meg heller. Jeg tenker at jeg er feig, og sa lar jeg det bli med tanken. Jeg slipper billig denne gangen. Både fra min egen samvittighet og fra yrkesetikken. Det er annerledes med Zeinab. Det er det den nye jenta heter. Navnet i seg selv er så fremmed at det tar noen dager før jeg klarer å huske det uten å anstrenge meg. Zeinab har gått i bamehage før og kan alt om barnehagelivet. Hun setter seg på sandkassekanten og stirrer ut over sitt nye univers, Zeinab er som en dronning der hun sitter.

Vi undrer og irriterer oss lett over klær og matpakker.

«Jeg lurer på hvilket språk jeg skal lære meg i denne barnehagen,» sier hun. Jeg blir forundret, og Zeinab forklarer. Hun kan somalisk fra før, og i den forrige barnehagen lærte hun seg norsk. Jeg forstår, og foreslår engelsk. Det er et språk vi bruker mye både i barnehagen og ellers i livet (dessuten er engelsk det eneste språket jeg behersker utenom norsk. .. ) Det må bli engelsk. Zeinab er uenig. Engelsk kan hun lære fra TV, sier hun, sa det får bli noe annet, ja vel, jeg må gi henne rett. Vi klarer ikke helt å velge hvilket språk som skal bli det neste. Vi lar temaet ligge.
 
Zeinab er snart seks år. Hun kan somalisk og norsk. Hun mener det er en smal sak å lære seg engelsk fra TV. Zeinab er proppfull av det vi på fint kaller «flerkulturell kompetanse». Det beste av alt, er at Zeinab tørster etter mer. Hun er stolt av seg selv og alt hun kan. Zeinab er blandt de heldige.
 
I barnehagene møter vi mange barn som skal utvikle denne flerkulturelle kompetansen. Vi møter foreldrene deres og søsknene. Vi undrer og irriterer oss lett over klær og matpakker. Hvorfor går Zeinab i blondekjole med perler når utelekeplassen ligner et gjørmehull? Hvorfor har hun gummistøvler når det er 20 kuldegrader og paraply når regnet spruter? Kanskje er det slik at Zeinabs familie ønsker å vise barnehagen respekt. De kler sin datter pent og gjør henne vakker når hun skal til barnehagen. I barnehagen er hun som representant for familien. Kanskje synes de at det er barnehagens ansvar å passe så godt pa Zeinab at hun ikke skitner seg til, blir våt eller kald. Det finnes steder der en ikke er så vant til kulde og regn, der en må gjøre sitt ytterste for å unngå sykdom fordi det verken finnes leger eller medisiner. Da har en ikke råd til å gamble med helsa si gjennom gjørmebad og fridykking i sølepytter.

I det øyeblikket vi sukker over matpakka, veksler blikk over silkekjolen eller himler med øynene når barnet kommer i regnvåte sandaler, dreper vi en dronning og knuser en konge.

Ikke alle de barna vi møter har verden i sin hule hand slik Zeinab har det. lkke alle går med hevet hode mens de gleder seg til å lære et nytt språk. lkke alle lærer seg et rikt og flytende norsk etter et år i barnehagen .. Mange av barna blir tause og stille. Andre velger bort sine multiple identiteter. De blir bare norske, og skammer seg når den tospråklige assistenten kommer til barnehagen.
 
I det øyeblikket vi sukker over matpakka, veksler blikk over silkekjolen eller himler med øynene når barnet kommer i regnvåte sandaler, dreper vi en dronning og knuser en konge. Barna blir stående tilbake fattige i stedet for rike. Vi berøver dem og oss selv muligheten til å bli noe annet og noe mer enn det vi er i dag.

Fordi jeg er fanget i fordommene mine, forventet jeg ikke at en mor som dekker kropp og hode virkelig kan formidle støyende selvtillit.

 «Fortell meg om matpakke!» utbrøt en mamma til meg en gang. Hennes barn fortalte at de ble ertet for maten sin. I årsplanen stod det at barna skulle ha med matpakke, men ingen ting om hva en matpakke var. Den samvittighetsfulle moren forstod at matpakke betydde brødskiver. Hun forstod at brødet skulle ha noe på. Likevel ble det feil. Ingen hadde fortalt henne om pålegg. Moren skar 3 cm tykke skiver og la middagsrester på toppen. Det var spiselig og godt, men det lignet ikke på noe av det de andre fikk. En av de norske barna hadde pekt på datterens mat og sagt «æsj». Det hadde såret, kanskje aller mest fordi denne familien anstrengte seg for å lage en typisk norska matpakke. Denne mammaen våget spørre. Hun hjalp meg å forstå at vi glemmer å forklare det som er oss mest selvfølgelig. Hun hjalp meg til å utvikle litt mer flerkulturell kompetanse.
 
Suverene Zeinab har ingen matpakkebekymringer. Hun får bare det beste. Ikke fordi hennes matpakker inneholder brødskiver med brunost, men fordi hun lever på toppen av verden. Zeinab synes hun er vakker, og at alt hun får fra sine foreldre er best. Når hun har ris og kjøtt i matboksen sin, synes hun det smaker herlig. Om de andre har brødskiver må de for all del ha det. Zeinab synes den maten mamma har ordnet er best for henne. Jeg skulle ønske alle barn kunne føle det slik, strutte av og selvtillit. Jeg skulle ønske at de kunne ta med seg verden til barnehagen og barnehagen til verden uten at det ble konfliktfylt.
 
Jeg lurer på hvorfor Zeinab kan nettopp dette, og hvorfor det ikke ser ut til å koste henne noe. Hva er hemmeligheten? Hva har Zeinabs foreldre gitt henne? Fordi jeg er fanget i fordommene mine, forventet jeg ikke at en mor som dekker kropp og hode virkelig kan formidle støyende selvtillit. For meg representerer tildekkingen undertrykkelse mer enn annerledeshet.
 
Dersom jeg ikke er bevisst meg selv, vil mine fordommer kunne bli et like stort hinder for Zeinab som sjalene hun for eller siden vil forventes å dekke seg med.
 
Zaineb og jeg sitter atter en gang i sandkassen. Denne gangen er vi sammen med de yngste. De vil gjerne spise solvarm sand, men jeg prøver gang på gang og hindre dem, selv om sanden er av ypperste kvalitet og knaser herlig mellom tennene.
 
«Når jeg blir stor skal jeg bli oppfinner,» sier Zeinab. Jeg ser spørrende på henne. Enda en gang har hun klart å få meg til å bli overrasket og nysgjerrig. «Da skal jeg ha mitt eget laboratorium. Der skal jeg finne opp en sand som er spiselig. Den kan dere ha i barnehagen.
 
Kjære Zeinab. Jeg håper at jeg om 20 års tid kan møte deg i ditt laboratorium. Like fornøyd som i dag, og med fabelaktige oppfinnelser på bordet foran deg. Jeg håper at du ikke troner der i ensomhet, men at du har mange ved din side. Jeg gleder meg til å fylle sandkassa vår med spiselig sand!

Denne artikkelen er åpen for alle

Du kan derfor lese hele artikkelen. Dersom du vil ha tilgang til alle artikler kan du nå prøve Barnehageforum gratis og helt uten forpliktelser i 2 hele uker.
Gå hit for å prøve Barnehageforum gratis


Du er logget inn med gratis profil og kan derfor ikke se innhold som er forbeholdt betalende medlemmer.
For å se alt innhold på Barnehageforum, gå hit for å oppdatere ditt medlemskap.


TILBUD PÅ 6 MND. MEDLEMSKAP, KUN KR. 595,-
Fyll ut skjema nedenfor og få umiddelbar tilgang til alt på Barnehageforum!
Vi har i dag nærmere 3000 bhg og over 7000 aktive brukere.
Barnehage
*Fornavn
*Etternavn
*E-post
*Telefon
Fakturanavn
Fakturareferanse
*Fakturaadresse
*Faktura Postnr
*Faktura Poststed
*Ønsket passord
*Gjenta passord
*Medlemstype
*Antall måneder *
* Du kan velge mellom 3, 6 eller 12 måneder. Du vil bli fakturert for hele perioden i en faktura.

* Mva. kommer i tillegg

Huk av for at du har leste våre avtalevilkår
 
DISKUTER ARTIKKELEN
 
 
Anbefalt
Kjell   30
Appen
Kommentar:
Denne artikkelen er en klassiker fra Barnehagefolk nr. 4/2004 skrevet av Kristin Marie Brandtzæg. I artikkelen beskrives et møte med Zeinab og fordommer som kan være til hinder for gode møter med flerkulturelle familier. Les og reflekter over egen praksis.
Illustrasjonsfoto: Johner
RELATERTE ARTIKLER
Hvilken betydning har flerspråklighet?
En mangfoldig barnehage
Mangfold i Barnehagen - 1
Mangfold i Barnehagen - 2