Logg inn:
Kapittel 1 - Ung og talentfull
«Selvportrett mellom klokken og sengen»
«Nattevandreren»
«Selvportrett»
Trykk på bildene for å se de i full størrelse

Maja og Karleman går i samme barnehage. Maja er 6 år. Karleman er 5. De er bestevenner og liker å forske og finne ut av ting. En dag fant de noe veldig spennende de måtte finne ut av. Det var den dagen barnehagen dro på tur til Munchmuseet i Oslo.
Munchmuseet er et stort hus fullt av mange bilder som alle kan komme og se på. Det er en berømt kunstmaler som het Edvard Munch som har laget alle disse bildene.
Maja og Karleman hadde aldri hørt om Edvard Munch før. De gikk rundt i museet og så på bildene som hang på veggene. Det var bilder i mange forskjellige farger og av mange forskjellige mennesker. Noen så triste ut. Noen var glade. Noen var redde. Det virket som om hvert bilde ville fortelle dem noe spesielt.
Maja og Karleman ble veldig nysgjerrige. Hvorfor laget Edvard Munch alle disse bildene? Hvem var han egentlig? Hvor bodde han? Dette måtte de forske og finne ut av.

Maja og Karleman stoppet opp ved ett maleri der Edvard hadde malt seg selv.
- Så dumt at han er død, sa Karleman. - Hadde han levd nå kunne vi bare snakket med ham.
- Hvis han hadde levd nå hadde han vært over 150 år gammel, lo Maja.
Karleman tenkte og grublet. - Hvordan skal vi finne ut hvem han var da?
Akkurat da slo en klokke høyt bak dem. DONG! Maja og Karleman skvatt. De snudde seg og så en stor, gammel gulvklokke som stod i et hjørne i rommet. DING!
Maja og Karleman gikk nysgjerrige bort til klokken.
- Så rart, sa Maja. - Klokken har stoppet men lager lyder likevel?
- Kanskje den prøve å fortelle oss noe? sa Karleman ivrig.
De stod og så på klokken en stund, men nå var den helt stille.            
- Vi må få den til å gå igjen, sa Maja og begynte å snurre seg rundt. – Hvis
vi snurrer oss rundt så kanskje viserne begynner å gjøre det også?
Karleman begynte å snurre seg rundt han også.
- Fortere, fortere! ropte Maja.

Vil du hjelpe Maja og Karleman? Reis deg opp da vel og snurr deg rundt du også!

Maja og Karleman snurret rundt og rundt. Det var veldig gøy. De lo. Snurret og lo. Og da skjedde det. Viserene på klokka begynte å snurre rundt de også. Men de snurret feil vei. Bakover! DONG DING DONG DONG DING!
Maja og Karleman ble så svimle av all snurringen at de falt ned på rumpa. Da de så på hverandre begynte de å fnise veldig.
- Så rare klær du har på deg, fniste Karleman. Maja hadde plutselig på seg en lang, gammeldags kjole.
- Så rare klær du har på deg, fniste Maja. Karleman hadde på seg en gammeldags bukse, skjorte og vest. Og en liten lue.
De så seg rundt. Det hadde skjedd noe veldig merkelig. De var ikke lenger på museet. De var i en stue med gammeldagse møbler. På veggen hang et broderi der det stod: ”Velkommen til familien Munch”.
Maja ble ivrig. - Vi har reist tilbake til gamledager da Edvard Munch levde!
Karleman ble enda mer ivrig. - Da må vi finne ham. Kom!

De gikk rundt i stuen. Det var en sofa her. En kommode. En skrivepult og en bokhylle. En kurvstol. Et rundt bord. Men de så ingen Edvard Munch.
Da hørte de plutselig noen som sukket og stønnet. En dame krabbet rundt på gulvet og lette etter noe. Hun lette under bord og stoler.  
Maja og Karleman gikk bort til henne. - Leter du også etter Edvard Munch?
Damen reiste seg og smilte til dem. Hun hadde på seg en lang kjole som var lik den Maja hadde på seg. Håret hennes var mørkt og satt opp i en stram knute.
- Nei, jeg leter etter et kronestykke.
- Er du moren til Edvard Munch?
- Nei. Jeg er tante Karen. Edvards mor er død så derfor bor jeg her sammen med Edvard og familien hans.
- Kan du fortelle oss litt om hvordan Edvard var som barn? spurte Maja.
- Så kan vi hjelpe deg med å lete etter en krone? sa Karleman.
- Så snille dere er, sa tante Karen.
- Jeg kan slå på lyset så blir det lettere å lete, sa Karleman og prøvde å finne
en lysbryter på veggen.
- Se her. Tante Karen fant frem noen fyrstikker og tente på en oljelampe som hang over det runde bordet. - Nå ble det litt lysere.
- De hadde visst ikke strøm i husene i gamledager, hvisket Maja til Karleman. 
- Da har de ikke tv heller da, hvisket Karleman.
Maja og Karleman begynte å lete etter en krone mens tante Karen begynte å
fortelle om Edvard:

Edvard ble født i 1863. Han vokste opp her i Kristiania.
- Det var det Oslo het i gamledager, hvisket Maja til Karleman.
Tante Karen fortalte at Edvard har fire søsken. Storesøster Sophie,
lillebror Andreas og lillesøstrene Laura og Inger. Da Inger ble født bodde de i en så liten leilighet at Inger måtte sove i en kommodeskuff.
Maja og Karleman fniste. - Tenk å sove i en skuff!
Edvards mor het Laura Cathrine. Hun hadde en sykdom som het tuberkulose og det var derfor hun døde. Storesøster Sophie døde også for noen år siden av den samme sykdommen, så nå er det Edvard som er eldst i søskenflokken.
Papa, som de kaller faren sin, heter Christian og er lege. Men han liker ikke å se blod. Og ikke liker han å ta imot penger fra de fattige syke som han hjelper heller. Så de har ikke alltid så mye penger selv om papaegentlig kommer fra en rik familie. 
Tante Karen fortalte videre at papakan være litt streng med barna sine, men at han elsker  å fortelle dem historier.
- Hver kveld samles vi alle under oljelampen her, sa tante Karen som stod ved
det runde bordet. - Så forteller papa eventyr eller leser fra bøker mens Edvard og søsknene hans tegner eller maler. Noen ganger kan det bli litt skummelt for papa liker å fortelle spøkelseshistorier…
Maja og Karleman så på tegningene og maleriene som lå på bordet. Det var av både mennesker og ting: Det var av tante Karen som satt i gyngestolen med håndarbeid. Papa som leste og røykte pipe. En hånd. Et medisinglass. Og av dompapen som storesøster Sophies hadde hatt som kjæledyr.
- Så fine tegningene er, sa Maja. - Har Edvard laget disse her?
- Ja. Edvard er spesielt flink, sa tante Karen.
Da banket det plutselig på døren. - Å nei, sa tante Karen. – Nå jeg finne et kronestykke. Det er noen som venter utenfor.
- Er det Edvard? Maja og Karleman så oppglødde på hverandre.
- Nei, det er en mann jeg skylder penger for noen malesaker jeg kjøpte til Edvard.
Maja og Karleman og tante Karen skyndte seg å lete videre. De lette overalt. Maja og Karleman trakk ut skuffer i kommoden og lette blant klærne som lå der. Tante Karen lette blant bøkene til papasom stod i bokhyllen.
Det banket på døren igjen.
- Jeg vet det er en krone her ett sted, sa tante Karen.
Karleman stakk samtidig hånden sin i lommen på en sort vest som lå i kommoden. Han kjente noe lite og rundt som lå der.
- Jeg fant 1 krone! ropte han og viste dem kronestykket han hadde funnet.
Karleman ga kronestykket til tante Karen som sprakk opp i et stort smil. - En dag vil kanskje Edvard tjene mange kronestykker på bildene han lager. Like mye som jeg tror på Gud så tror jeg på at Edvard vil bli en stor kunstmaler en dag.
- Det tror vi også, sa Maja og Karleman og smilte lurt til hverandre.
- Takk for at dere hjalp meg med å lete, sa tante Karen.
- Takk for at du fortalte oss litt om Edvard, sa Maja og Karleman.
Tante Karen gikk ut til mannen som stod utenfor døren.

- Skal vi prøve å finne Edvard? sa Maja til Karleman.
- Ja, sa Karleman. - Jeg vil vite enda mer om ham.
- Kom! Vi snurrer oss rundt igjen og ser hvor vi kommer.
Maja og Karleman begynte å snurre seg rundt igjen. Og hvor de nå kom. Og om de fant Edvard Munch denne gangen, ja det får du høre om neste gang.

Snakk om ordene
gulvklokke, kommode, tuberkulose, klokkevisere, museum
'