Alle personalmøter vi har i Nærsnes Kystbarnehage, starter med tittelspørsmålet i denne spalten. Det er åpningen av møtene, og vi har en flersidig intensjon med dette. Vi skal tilegne oss og opprettholde en refleksjonspraksis der vi setter ord på det vi er en del av, etterfulgt av en felles refleksjon. I vår barnehage ønsker vi en observasjonskultur hvor det er naturlig at vi ser på hverandre og lærer av hverandre som kollegaer. Sammen skal vi sikre at det er sammenheng mellom styringsdokumentene og hverdagspraksisen, og vi skal dvele ved detaljene som utgjør den lille forskjellen, og som blir trukket frem i fellesskapet. 
 

På personalmøtet i november var jeg litt spent på responsen da jeg stilte spørsmålet til mine 24 kollegaer, for det er mer krevende å «se hverandre» når hverdagen går i ett. Vi var midt i en heftig sykdomsperiode med storstilt organisering, omrokkering og tilpasning hver dag. Hvem skulle være hvor? Hvilke grupper skulle vi sende på tur? Hvilke vikarer hadde vi? Hva var «godt nok» disse dagene? 

Marius ønsket å dele og fortalte at han og kollega Kristoffer hadde snakket sammen etter jobb en dag. Begge startet som nye pedagoger i barnehagen i august. Sammen hadde de reflektert over at på tross av mye sykdom, forflytninger og uforutsigbare dager var det ikke et negativt ord fra noen! «Alle er positive og innstilt på samarbeid, og veldig gode og aktive med barna», uttrykte de. Dette opplevde begge to at var en veldig fin erfaring. Flere ønsket å dele observasjoner av ansatte i lek og samspill med barna og små detaljer (mikroobservasjoner) som man legger merke til når man har en sensitivitet og oppmerksomhet for relasjoner og samspill. Når de deler, uttrykker personalet takknemlighet overfor hverandre – for hjelpen, støtten og inspirasjonen de får. Dette gode blikket trenger alle: klappet på skulderen eller en kollega som trer støttende til i krevende situasjoner uten å si noe, som bare ser og gjør. 

Har du «tatt» kollegaen din i gode samspill? Dette spørsmålet bringer oss nærmere hverandre, samtidig som det sikrer de mangfoldige tilnærmingene som finnes i kulturen vår. Spørsmålet oppøver en ferdighet i å sette ord på de praksisene vi ønsker å representere. Den løfter frem enkeltpersoner i gruppa og fellesskapet. Praksisen representerer mangfoldet vårt og skaper nysgjerrighet over nye måter å jobbe på.