Hei!
Jeg tror dere som barnehage må prøve å arbeide med holdningsendringer. Dette kan gjøres gjennom drama, arbeid med empati og sosial kompetanse, gjennom praktiske samarbeidsoppgaver og gjennom lek og spill som har fokus på samarbeid (ingen vinner, men løsningen ligger i selve det å kunne nå et mål med felles innsats.)

Den bakenforliggende etikken er: Viktigere enn å være vinner, er å være et troverdig og skikkelig menneske.

Barnas læringsprosess har ikke faktisk godt av for mye konkurranse.

Jeg tror jeg ville hatt et foreldremøte om temaet hvor dere kanskje kunne hatt noen utenfra for å snakke om dette som et begynnerinnlegg, og deretter tatt en diskusjon rundt problematikken både med foreldrene i små grupper og samlet og ikke minst i personalet.

Lykke til!

Lekens og pedagogens rolle i inkluderingen.

Vedr. lekens rolle i inkludering; her foreslår jeg at du leser del 3 i Liv Vedelers bok, ”Pedagogisk bruk av lek”. Kapitlet heter ” lek i tilpasset opplæring og spesialundervisning”. Jeg skulle tro at her er det mye å hente som går rett inn i besvarelsen din.

I tillegg bør du ha med momenter som går på at også lek faktisk må tilpasses om det skal være aktuelt for barn med spesielle behov å få delta, eller å få til det sosiale samspillet eller lære noe av leken. Dette er pedagogens ansvar og omfatter også tilretteleggelse av det fysiske miljø og ikke bare lekens innhold. Særlig uteleken kan være vanskelig for barn med motoriske problemer da den gir anledning til et høyere tempo, flere og lengre forflytninger enn i leken innendørs. Hvis for mange hindringer ligger i veien vil barnet kanskje oppleve å være unødvendig funksjonshemmet. Gjør barnet bruk for alternativ kommunikasjon, er kanskje en forutsetning for deltagelse i lek at pedagogen har lært de andre barna på avdelingen de grunnleggende tingene i dette ”nye” språket.

Pedagogens ansvar er også å se til at barnegruppen er riktig sammensatt i forhold til lekens tema og den funksjonshemmedes behov. Man behøver ikke å begrense lekekamerater til en spesiell aldersgruppe eller en avdeling.

Den rollen den voksne spiller i leken kan ofte være alfa og omega, og selv om det er pedagogens rolle å tilrettelegge og å tilpasse så har enhver voksen som er med i leken et ansvar. De må kunne se når det treng nærhet og når det trengs avstand, når bør den voksne komme inn med ideer, når må hun/han stå frem som rollemodell, forsterker, eller talsmann for barnet med de spesielle behovene. Det er viktig at barnet føler at det mestrer i leken, men også at det får være med for sin egen skyld og på sine premisser og ikke bare fordi det har med seg en spennende voksenperson. Alle barn lærer gjennom lek, alle må tåle en liten skuffelse nå og da, alle må oppleve at man kan slå seg, at ting går i stykker osv. Slike opplevelser skal vi ikke skjerme barnet helt for og vakte oss vel for å være krykken. Gå inn i leken med bare den innsats og tilstedeværelse som barnet trenger der og da. Så langt som mulig skal det bli et selvstendig menneske med hverdagsmestring, men vi skal samtidig huske på at barn kan være ufyselig mot hverandre, og i en barnehage kan vi ikke akseptere den sterkestes rett eller at anarkiet råder, selv om nok dette er gatas lov.

Håper du kan få noen tanker av dette.