Solveig Østrem kommenterer den pågående debatten om førskolelæreres yrkestittel

Jeg registrerer at mange synes tanken om å gjøre førskolelærerne til ”pedagoger” er besnærende. Pedagogtittelen lyder visst både akademisk og flott og antas kanskje å kunne heve dette yrkets status. Jeg er verken førskolelærer eller førskolelærerstudent, men tillater meg å komme med noen motforestillinger.

For det første: Selv om pedagogikk er et fag på universitetet, er jeg redd ”pedagog” er en mindre beskyttet tittel enn ”lærer”. Hvis vi ser til Danmark, viser en relativt ny doktoravhandling hvordan pedagogene er blitt stående ”i skyggen”, fordi det nærmest har vært et felles prosjekt å viske ut forskjellene mellom personale med og uten utdanning i stedet for at førskolelærernes kompetanse løftes fram som betydningsfull. Selv om de ulike yrkesgruppene formelt sett har forskjellige titler i Danmark, omtales ofte alle barnehageansatte som ”pedagoger”. Jeg tror det er en allmenn oppfatning at en som har ”lærer” som yrkestittel, er utdannet til sitt yrke. Musikklærere i kulturskolen har vanligvis formelle kvalifikasjoner både i musikk og pedagogikk. En instruktør på Spenst eller Sats, er derimot ingen gymlærer, men har gått på nok kurs til å både inspirere og instruere. Spissformulert kan man si at hvem som helst kan kalle seg ”pedagog”, men ikke alle kan kalle seg ”lærer”.

For det andre: I diskusjonen om tittel, er det viktig å være seg bevisst hvem man ønsker å bli assosiert med. Hvis man vil unngå lærertittelen for å unngå assosiasjoner til det ”skolske”, er det viktig å tenke over hva som er alternativet. Blant de yrkesgruppene som har ”pedagog” i tittelen finner vi blant annet barnevernspedagoger og spesialpedagoger. Pedagogisk-psykologisk tjeneste kan også nevnes i denne sammenhengen. Når jeg trekker fram disse gruppene, er det overhodet ikke ment som noen nedvurdering av noen av dem. Jeg vil bare poengtere at det er noen viktige skillelinjer mellom pedagogisk arbeid blant alle barn (som lærere og førskolelærere driver med) og arbeid blant barn med spesielle behov (som krever spesialpedagoger og barnevernspedagogers kompetanse). Når det i dag legges et trykk på barnehagen som virkemiddel – med ”sosial utjevning” som honnørord framfor noe – ser vi også en tendens til at det pedagogiske arbeidet i barnehagen per definisjon forstås som spesialpedagogikk. Kartleggingsskjemaer og diagnostiske verktøy som er utviklet for barn med for eksempel språk- og talevansker brukes i stor skala på alle barn. Både den offentlige debatten og i den praktiske politiske virkelighet, ser vi ofte at barnehagen først og fremst ses gjennom ”barnevernsbriller”. Dette er en utvikling som verken støtter opp om barnehagens egenart eller førskolelærerens profesjon. (Den bidrar neppe til sosial utjevning heller.)

Yrkestittelen betyr ikke alt, men det er helt klart at tittelen gir et viktig signal om hva en barnehage er. Jeg synes argumentasjonen for ”barnehagelærer” har mye for seg. Man utdannes til arbeid i en helt bestemt samfunnsinstitusjon: barnehage, og man har en spesifikk utdanning: lærer. Begge disse aspektene er typiske for profesjoner.

Et moment til slutt: Sammenligningen med ”skolelærere” har tradisjonelt bidratt til å forsterke førskolelærernes lavere status, siden man som lærer i barnehagen trenger et prefiks som forteller hva slags lærer man er. Akkurat dette kan det med den nye lærerutdanningsreformen være slutt på. Nå kan man ikke lenger utdanne seg til å bli bare ”lærer”. Fra nå av blir man enten ungdomsskolelærer eller barneskolelærer. Eller aller helst, barnehagelærer!

Solveig Østrem er 1. amanuensis i pedagogikk ved Høgskolen i Vestfold