Kronikkforfatteren tar debatten videre om hva vår fremtidige yrkestittel bør være.
Regjeringen med kunnskapsdepartementet i spissen ønsker å endre yrkestittelen vår fra førskolelærer til barnehagelærer. I stortingsmelding nr. 41 (2008-2009) Kvalitet i barnehagen står det følgende:
Den siste tittelen, pedagogisk leder, kan bli for snever. Vi er mer enn kun pedagogiske ledere. Dessuten kan tittelen bli misforstått slik at det høres ut som at barna er glemt og at det kun er lederoppgaver vi skal ha ansvar for. Det er heller ikke alle førskolelærere i barnehagen som har stilling som pedagogiske ledere. Men hva med barnehagelærer, vil det være en god yrkestittel?
Mange mener denne tittelen gir assosiasjoner til barnehagetante. Dersom regjeringen er opptatt av å heve status på yrket er kanskje ikke dette navnet å velge. På en annen side er det riktig som regjeringen sier, at vi vil få en mer selvstendig plass i utdanningssystemet dersom vi heter det. Barnehagen vil ikke kun være noe som skjer før skolen. Barnehagen vil ha verdi i seg selv, den har verdi i seg selv.
Men hvorfor har regjeringen bestemt seg for å kalle oss barnehagelærere? Hvorfor har de med ordet lærer i tittelen? De fleste forbinder læring med den tradisjonelle skolelæringen, som er å sitte stille og ta imot kunnskap fra en lærer. Læring i barnehagen er så mye mer enn det. Hva med småbarnspedagog eller barnehagepedagog? Vil det være mer dekkende titler?
Pedagogikk er læren om oppdragelse og undervisning (Høgskolen i Bergen). Dersom vi får pedagog som en del av tittelen vår vil det kanskje dekke bedre over ansvarsområdet vårt. Men kommer ikke det egentlig an på hvordan man tolker begrepet læring? For læring i barnehagen er, som sagt, ikke kun å sitte stille på en stol og ta imot kunnskap fra en lærer. I barnehagen prøver for eksempel de yngste barna å smøre på maten sin selv, og når de skal ut øver barna på å kle på seg selv. Dette er også læring. Det er bare det at det ikke er så mange som tenker på det til vanlig. Dersom vi tolker begrepet læring på denne måten, vil det si at begrepet også dekker både oppdragelse og undervisning. Vi kan altså si at læring er lik pedagogikk.
Jeg har tenkt en del på denne saken de siste to ukene og vært veldig i tvil om hva som er den beste tittelen. Først var jeg helt sikker på at småbarnspedagog eller barnehagepedagog var de beste alternativene. For det første mente jeg at det klinger bedre enn barnehagelærer og at det av den grunn vil hjelpe til å heve statusen vår. For det andre mente jeg at ordet pedagog i yrkestittelen ville dekke bedre over hva vi driver med enn det lærer gjør nå, og vil gjøre, dersom vi vil bli hetende barnehagelærer. Men så, etter å ha ”smakt” mye på ordet barnehagelærer, lest, diskutert og spurt ulike mennesker hva de mener om tittelen, har jeg kommet fram til at barnehagelærer faktisk er en meget god yrkestittel. Den beskriver akkurat hva det er vi driver med. Vi er lærere i barnehagen og det må vi være stolte av!
Noe av problemet ligger akkurat der, nemlig stoltheten for yrkesvalget vårt. Selv om mange utenforstående mener at alle kan passe barn, så vet vi bedre og vi må tørre å vise det. Dersom vi ikke viser at det er nødvendig med høgskoleutdannet personell i barnehagen vil heller ikke de utenforstående forandre mening om hva de mener om oss og barnehagen. Kanskje vi er redde for å bli kalt barnehagelærer fordi vi selv mener at det ikke høres bra nok ut? Vi jobber i en barnehage og vi er barnas lærere.
Om det er negativt å bli kalt lærer kommer helt an på hvordan vi førskolelærere tolker begrepet lærer og hvordan vi formidler dette til andre (Bjerkestrand & Pålerud, 2008). Jeg tolker det og være lærer dit hen at vi faktisk lærer barn om ulike sider ved livet og den verden vi lever i. Læring i barnehagen er en dynamisk prosess. Med dynamisk prosess mener jeg at barna hele tiden er i bevegelse, de sitter ikke mye stille og vi må bevege oss sammen med dem. Det stiller voldsomt høye krav til oss barnehagelærere. Vi må ha både faglig bredde og dybde og vi må kunne ta ting på sparket. Vi kan ikke hele tiden si: ”vent litt, jeg skal bare slå det opp også tar vi det i morgen”. Det er klart vi kan gjøre det også, men det er nettopp ”her og nå situasjonene” vi må utnytte. Står barna og plukker blader fra et lønnetre må vi benytte anledningen til å fortelle barna hva treet heter.
Det blir spennende og se hva den nye regjeringen velger å gjøre. Endring av yrkestittelen til å hete barnehagelærer vil gi oss en mer selvstendig plass i utdanningssystemet, men det er opp til oss om tittelen vil gi yrket mer status eller ikke.
Ingeborg Evensen er førskolelærerstudent ved Høgskolen i Bergen
Departementet vil ta sikte på å endre tittelen fra førskolelærer til barnehagelærer. Barnehagelærer er en tittel som viser direkte til profesjonens kompetanseområde og det arbeidslivsområdet utdanningen kvalifiserer for. Samsvar mellom betegnelsen på arbeidslivsområdet og yrkestittelen kan bidra til at barnehagen får en tydelig og selvstendig plass i utdanningssystemet (Kunnskapsdepartementet, 2009, s. 33).Det har vært og er fortsatt en del diskusjon rundt hva som er den beste yrkestittelen dersom den ikke lenger skal være førskolelærer. Noen mener vi bør fortsette å hete førskolelærer, noen mener barnehagelærer er flott, mens andre mener vi bør hete småbarnspedagog eller barnehagepedagog. Det er til og med noen som mener vi bør hete pedagogiske ledere (Barnehageforum.no, 2009).
Den siste tittelen, pedagogisk leder, kan bli for snever. Vi er mer enn kun pedagogiske ledere. Dessuten kan tittelen bli misforstått slik at det høres ut som at barna er glemt og at det kun er lederoppgaver vi skal ha ansvar for. Det er heller ikke alle førskolelærere i barnehagen som har stilling som pedagogiske ledere. Men hva med barnehagelærer, vil det være en god yrkestittel?
Mange mener denne tittelen gir assosiasjoner til barnehagetante. Dersom regjeringen er opptatt av å heve status på yrket er kanskje ikke dette navnet å velge. På en annen side er det riktig som regjeringen sier, at vi vil få en mer selvstendig plass i utdanningssystemet dersom vi heter det. Barnehagen vil ikke kun være noe som skjer før skolen. Barnehagen vil ha verdi i seg selv, den har verdi i seg selv.
Men hvorfor har regjeringen bestemt seg for å kalle oss barnehagelærere? Hvorfor har de med ordet lærer i tittelen? De fleste forbinder læring med den tradisjonelle skolelæringen, som er å sitte stille og ta imot kunnskap fra en lærer. Læring i barnehagen er så mye mer enn det. Hva med småbarnspedagog eller barnehagepedagog? Vil det være mer dekkende titler?
Pedagogikk er læren om oppdragelse og undervisning (Høgskolen i Bergen). Dersom vi får pedagog som en del av tittelen vår vil det kanskje dekke bedre over ansvarsområdet vårt. Men kommer ikke det egentlig an på hvordan man tolker begrepet læring? For læring i barnehagen er, som sagt, ikke kun å sitte stille på en stol og ta imot kunnskap fra en lærer. I barnehagen prøver for eksempel de yngste barna å smøre på maten sin selv, og når de skal ut øver barna på å kle på seg selv. Dette er også læring. Det er bare det at det ikke er så mange som tenker på det til vanlig. Dersom vi tolker begrepet læring på denne måten, vil det si at begrepet også dekker både oppdragelse og undervisning. Vi kan altså si at læring er lik pedagogikk.
Jeg har tenkt en del på denne saken de siste to ukene og vært veldig i tvil om hva som er den beste tittelen. Først var jeg helt sikker på at småbarnspedagog eller barnehagepedagog var de beste alternativene. For det første mente jeg at det klinger bedre enn barnehagelærer og at det av den grunn vil hjelpe til å heve statusen vår. For det andre mente jeg at ordet pedagog i yrkestittelen ville dekke bedre over hva vi driver med enn det lærer gjør nå, og vil gjøre, dersom vi vil bli hetende barnehagelærer. Men så, etter å ha ”smakt” mye på ordet barnehagelærer, lest, diskutert og spurt ulike mennesker hva de mener om tittelen, har jeg kommet fram til at barnehagelærer faktisk er en meget god yrkestittel. Den beskriver akkurat hva det er vi driver med. Vi er lærere i barnehagen og det må vi være stolte av!
Noe av problemet ligger akkurat der, nemlig stoltheten for yrkesvalget vårt. Selv om mange utenforstående mener at alle kan passe barn, så vet vi bedre og vi må tørre å vise det. Dersom vi ikke viser at det er nødvendig med høgskoleutdannet personell i barnehagen vil heller ikke de utenforstående forandre mening om hva de mener om oss og barnehagen. Kanskje vi er redde for å bli kalt barnehagelærer fordi vi selv mener at det ikke høres bra nok ut? Vi jobber i en barnehage og vi er barnas lærere.
Om det er negativt å bli kalt lærer kommer helt an på hvordan vi førskolelærere tolker begrepet lærer og hvordan vi formidler dette til andre (Bjerkestrand & Pålerud, 2008). Jeg tolker det og være lærer dit hen at vi faktisk lærer barn om ulike sider ved livet og den verden vi lever i. Læring i barnehagen er en dynamisk prosess. Med dynamisk prosess mener jeg at barna hele tiden er i bevegelse, de sitter ikke mye stille og vi må bevege oss sammen med dem. Det stiller voldsomt høye krav til oss barnehagelærere. Vi må ha både faglig bredde og dybde og vi må kunne ta ting på sparket. Vi kan ikke hele tiden si: ”vent litt, jeg skal bare slå det opp også tar vi det i morgen”. Det er klart vi kan gjøre det også, men det er nettopp ”her og nå situasjonene” vi må utnytte. Står barna og plukker blader fra et lønnetre må vi benytte anledningen til å fortelle barna hva treet heter.
Det blir spennende og se hva den nye regjeringen velger å gjøre. Endring av yrkestittelen til å hete barnehagelærer vil gi oss en mer selvstendig plass i utdanningssystemet, men det er opp til oss om tittelen vil gi yrket mer status eller ikke.
Ingeborg Evensen er førskolelærerstudent ved Høgskolen i Bergen
